Har du hatt en fin sommer?

I går fikk jeg spørsmålet: Har du hatt en fin sommer, Anja? NEI, svarte jeg.
Svaret kom helt automatisk, men jeg forklarte også at ikke ALT har vært kjipt. Det HAR vært kjekke, morsomme og fine stunder også. Men denne sommeren har det bare vært litt MYE for meg. Jeg prøvde å oppsumere sommeren 2019 for meg selv, og kom frem til at det er jo ikke rart jeg har vært sliten. 😂

Sommeren startet med at Mari-Lene fikk kyssesyken, og ble forferdelig syk. I 2 av de ukene lå hun bare på rommet, og orket nesten ikke snakke engang. Til slutt endte hun på sykehus.

Allerede på denne tiden var jeg kjempesliten, mye pga bekymringen som gnagde i mammahjertet.
Midt oppi denne tiden hadde jeg invitert ei god venninne fra Sotra på besøk noen dager, for hun skulle hjelpe meg å male tak/vegger/lister og vinduskarmer i stuen. Jeg var såpass sliten at hun gjorde mesteparten av den jobben. Og mens Mari-Lene lå oppe på rommet sitt i nesten-koma, så ble stuen faktisk malt. Resultatet ble knallbra!

Malingen var nesten ikke tørr engang, før den store IRONMAN-dagen var her. Det ble en kjekk dag, og vi var en god gjeng og spiste, drakk, og heiet som gale på venner og kjente, (og ukjente), men særlig avslappende var det jo ikke akkurat. Hehe…

Rett før Mari-Lene ble syk hadde hun kjøpt seg leilighet, og planen var å pusse opp den. Pga kyssesyken, og at hun må ta det med ro for ikke å skalde lever/milt, så var det jo litt begrenset hva hun kunne gjøre, men jeg, og familie og venner ble enige om at vi skulle klare det, uten at hun måtte anstrenge seg.

Vel, 4 dager før overtakelsen havnet JEG på sykehuset også. Jeg fikk plutselige pusteproblemer, så Mari-Lene (som heldigvis var blitt mye bedre på dette tidspunktet), kjørte meg på legevakten, og derfra ble jeg kjørt i ambulanse til sykehuset. Jeg måtte ta en haug med prøver, men vi fant ikke ut hva det var, men han ene hjertespesialisten holdt en knapp på angst/stress. Hold deg unna stress, sa han…
Ja, for det er jo så lett…

Ikke behagelig å sove med dette spetakkelset her!

Jeg slappet av et par dager, men den dagen Mari-Lene overtok nøkkelen begynte oppussingen av leiligheten hennes. Vi var i gang med malingen ca 10 minutter etter hun fikk nøkkelen i hånden. 😂

Etter noen dager fikk jeg besøk fra Sotra igjen. Det var meningen at Mari-Lene og Chris skulle bo borti leiligheten, og May Tove skulle bo her hos meg.
Vel, første natten fikk Mari-Lene omgangssyken, og hva skjer når hun blir syk? Jo, da kommer hun hjem til Mamman sin, så klart. Så da bodde vi her alle sammen. Heldigvis så ble Mari-Lene bedre etter et døgn. (Men flytte ut skulle hun IKKE!)

Hetebølgen kom som et slag, og jeg som hater alt over 20 grader, ble helt slått ut. Jeg mister nesten all energi, og føler jeg går på 25% av hva jeg vanligvis gjør. Jeg ville helst bare sitte foran en vifte og få kald luft.
Knallgøy for besøket når jeg er mer død, enn levende i varmen. Haha…

Selv om jeg var helt slått ut, så hadde jeg lovet å være med å passe på min lille tantejente på ca 9 måneder. Det var veldig gøy, og det lille turbotrollet holdt oss i sving, selv om det var aldri så varmt!

Så var det to dager hvor jeg akkurat rakk å få tatt huset sånn noenlunde. Pga hetebølgen så hadde jeg jo ikke engang orket å TENKE på husarbeid, så det var bare til å hive seg rundt å finne frem vaskebøtta!

Helgen kom, og det var klart for Haugesund Summer Dressage. Da var jeg på plass som stevnefotograf, og det er en ganske krevende jobb. I løpet av HSD-helgen tok jeg over 5500 bilder av dansende dressurhester!
Rygg, nakke, og skuldrer var et kapittel for seg selv, slik de ofte er etter store stevner. 😉

Lørdagen tok jeg noen timer fra fra stevnet, for å være med på Pride-paraden i by`n. Det er veldig gøy, og jeg storkoste meg med gode venner i paraden. I en verden med så masse hat, så er det viktig å feire kjærlighet og mangfold. Og jeg har både homofile og lesbiske venner som jeg vil vise min støtte til.
LOVE IS LOVE. <3

Jeg fant ut at det beste å stedet å jobbe med stevnebildene var å reise opp på hytta. Der er det fred og ro, og lite forstyrrelser, så jeg reiste opp mandagsmorgen, og ble til torsdag formiddag. Jeg jobbet hele tiden! (Bortsett fra når jeg sov.)
Jeg fikk redigert og lagt ut 990 bilder fra stevnet, og det er jeg godt fornøyd med.

Da var det endelig fredag igjen, og jeg hadde INGEN planer. For første gang på evigheter hadde jeg INGENTING jeg skulle/måtte gjøre. Noe så utrolig deilig!
Jeg kjøpte reker og loff, og skulle kose meg på sofaen! Eller….?

Like før jeg skulle begynne å skrelle reker, så ringte Mari-Lene, og lurte på jeg kunne komme bort og hjelpe henne med å montere garderobeskapene som Ikea hadde levert tidligere på dagen. Og siden de siste leverprøvene hennes fortsatt ikke var bra, så ville jeg jo ikke at hun skulle begynne med dette alene, så det var bare til å gjemme rekene i kjøleskapet, og sette seg i bilen og kjøre bort.

Nå er sommeren på hell, og jeg har jo i allefall ikke kjedet meg i år!
Jeg håper at høsten blir rolig og fin. Ikke sykdom, ikke noe drama, ikke noe action, bare fred og ro, og masse deilig ruskevær. Pledd på sofaen, levende lys, og kakao med krem. DET er planen… Jeg vet jo at ting sjelden går etter planen, så vi får se nå da… 🙂

Jeg havnet på sykehuset!

I går lå jeg hjemme på sofaen og slappet av med serien Frustrerte Fruer da jeg plutselig fikk problemer med å puste. Jeg måtte sette meg opp, og holde meg i salongbordet, mens jeg prøvde å puste rolig i “firkant”. Det føltes vondere å puste ut, enn inn, men begge deler var ganske ubehagelig. Mari-Lene ville ringe legevakten, men jeg var ikke helt der liksom. Bare gi meg et glass vann, peste jeg. Jeg drakk noen slurker og så ble det litt bedre. Men etter noen minutter begynte det på`n igjen.
Da hadde Mari-Lene fått nok, og ringte legevakta enten jeg  ville, eller ei. Den ungen er jo så STA! (Mulig hun har arvet det fra et, eller annet sted. Hihi)
Vi fikk beskjed om å komme bort, så jeg hadde ikke så mye jeg skulle ha sagt.

På legevakten målte de temp, puls, oksygen, EKG og trykket og klemte her og der, og spurte og gravde om alt mulig. Jeg pustet og peste veldig fort, så legen ville ha meg på sykehus. Jeg fikk Nitrospray under tunga, så da kom det seg veldig, men jeg fikk jo hodepine og ble veldig svimmel av den. Jeg hadde egentlig tenkt at siden Mari-Lene hadde kjørt meg til legevakten, så kunne hun like godt kjøre meg til sykehuset også, men det ble nedstemt av legen. Han ville ha meg i en ambulanse, tilfelle tilstanden min skulle forverre seg.
Ambulansegutta kom inn, og de var bare helt herlige! For noen sprudlende, humoristiske karer! Det  ble mye lått og løye, og selv om det var ubehagelig å le, så klarte jeg ikke la være. De var SÅÅÅÅÅ Knoll & Tott!

Svimmel og ør i toppen, da var det godt å ha halvparten av Team Knoll&Tott å holde seg fast i.

Da vi kom frem til sykehuset hadde jeg jo ikke lyst å gå inn der, jeg ville jo mye heller tilbringe kvelden i ambuansen med Team Knoll&Tott! Det hadde nok blitt en utrolig morsom vakt for oss alle. Den ene med sykere, tørrere humor enn den andre.

På sykehuset ble jeg tatt i mot av sykepleier Mats fra Bergen. Han hadde jammen meg mye humor han også, og det var bra. Jeg trenger humor i sånne situasjoner. Nye prøver og tester ble tatt. Både EKG, puls, temp, blodgassprøve, blodprøver, røntgen og jeg vet ikke hva… Leger, sykepleiere, portører og alle er virkelig kjempehyggelige der borte, og selv om jeg var mye bedre, så ble tilstanden min tatt på største alvor.

Mange spørsmål å svare på når legen begynner. Hehe

Først var det snakk om at jeg kanskje kunne få komme hjem i 2 tiden på natten, HVIS alle prøver var fine, og jeg virkelig insisterte på at jeg skulle hjem. Jeg syntes det hørtes bra ut, så da sendte jeg Mari-Lene hjem, (hun var med meg på sykehuset, og nektet å gå en meter. Snille, stae trollungen!) slik at hun kunne få sove litt før hun skulle hente meg. Så det var planen da… Helt til en eller annen lege fant ut at han ville ha nye blodprøver om morningen, og kanskje ha meg på en EKG-sykkeltest. Så da ble det måtte jeg overnatte likevel da. Typisk!

Jeg snorker som en bryggesjauer, og det er jeg jo fullstendig klar over, så jeg prøvde å holde meg våken hele natten for ikke å forstyrre rom-naboen min. Hun var musestille, så jeg prøvde å være stille jeg også. Men selvsagt sovnet jeg… Heldigvis våknet jeg da jeg skulle snu meg, det er jo ikke bare-bare å finne en god liggestilling når man er full av “trykknapper” over hele kroppen, og en nål og ledning i armen. Hehe… Jeg våknet MANGE ganger i løpet av natten, og hver gang prøvde jeg å holde meg våken for ikke å snorke, men jeg duppet av flere ganger.

Ikke behagelig å sove med dette spetakkelset her!

Tidlig på morgenkvisten var det tid for å ta nye blodprøver, puls, blodtrykk og temp. For en herlig måte å starte dagen på liksom… NOT! Ikke noe snakk om morgentissetur med prinsessen, og ikke noen macciato caramel til å kose seg med heller. En smilende, morgenfrisk fyr som het Andrè spurte meg hva jeg ville ha til frokost, men jeg spiser jo aldri frokost på den tiden av døgnet, så jeg ba bare om en yoghurt og litt eplejuice. roomservice er på vei sa han, og like etterpå kom han inn igjen med frokosten min. Jeg flirte og ba om rosa champagne også, klarte ikke dy meg, selvsagt, sa Andrè og bukket. Så lo vi begge to.

Etterhvert var alle prøvesvar klare, og alt så fint ut. Ene blodprøven fra kvelden før viste for høyt kolestrolnivå, men dagens prøve var gullfin, og helt perfekt. Så da kunne jeg få lov å reise hjem, men jeg måtte love å ta det med ro, og dersom det skjedde igjen så MÅTTE jeg ringe fastlege eller legevakt. Jadda, jadda, jeg lover!

Selv om det har vært mye ubehag siste døgnet, så er jeg utrolig takknemlig for de flinke folkene jeg har møtt mens det sto på. Spesielt ambulanseteam Knoll&Tott som gjorde kvelden fantastisk minnerverdig, Sykepleier Mats som holdt ut med mine syrlige kommentarer, Leger, sykepleiere, portører, og alt personell på motagelsen/obsposten, og selvsagt min lille, stae, gullunge Mari-Lene som kjørte meg til legevakt, og var med meg på sykehuset helt til sent på kveld.
Satser på det er lenge til neste gang, men jeg vet at jeg blir tatt godt vare på om jeg skulle havne der flere ganger.

Ser ut som en sprøytenarkoman nå. Hahaha 😉

 

Sanndrømt?

Har du en drøm som går igjen om nettene? Det har jeg!!!
I flere år har jeg drømt om hus, og da spesielt det huset vi hadde i Apalvik på Bjoa for snart 20 år siden. Bare de siste 2 årene har jeg sikkert drømt om det huset minst 20-30 ganger! Drømmene er ulike, men huset står alltid sentralt i drømmen.
Noen ganger har jeg lov å være der, andre ganger har vi aldri solgt det, men som regel så er jeg inni huset uten lov, og er redd for å bli tatt på fersken i å være der. I drømmen oppfører jeg meg som om jeg bor der, dvs, jeg lager mat der, ser på tv, rydder osv… Og hver gang jeg våkner så lurer jeg på HVORFOR dette huset dukker opp så ofte i drømmene mine?

Senest for 2 uker siden drømte jeg om Apalvikhuset, og inni drømmen så tenkte jeg faktisk at: Hjelpes! SÅ ofte jeg har drømt om dette huset, og nå ER jeg her!
Vel, jeg våknet om morningen, og innså at dette var bare enda en drøm om huset. Jeg ristet oppgitt på hodet, og sto opp.
Mari-Lene har også drømt mye om dette huset, så vi lurer jo litt på HVA er det med dette huset, siden det dukker opp i drømmene?

Apalvikhuset som dukker opp i drømmene våre rett som det er.

I forgårs, da jeg og Mari-Lene var på roadtrip sammen, så fant vi ut at vi ville svinge nedom Apalvik, og bare kjøre forbi huset vårt, og se hvordan det så ut nå. Som sagt så gjort! Rart å kjøre nedover der, mye nye hytter ved sjøen, men samtidig velkjent.
Huset og hage “vår” hadde fått en solid oppgradering og var virkelig blitt kjempeflott! Vi måtte stoppe et øyeblikk, og bare SE hvordan det så ut.

En mann sto oppe og holdt på å male et gjerde, og jeg sa til Mari-Lene at, vi burde jo nesten gått opp og sagt hvor utrolig flott de har fått det! Jaaaa, sa Mari-Lene, det gjør vi!
Huh? Jeg kikket dumt på henne, for hun er vanligvis ikke typen til å gjøre sånt, så jeg trodde hun tullet. Men neida, plutselig åpnet hun døren, og var på vei ut av bilen. Jeg hoppet ut jeg også, og så gikk vi opp til mannen.

Vi presenterte oss, og forklarte at vi hadde bodd her før, og at vi bare MÅTTE stoppe nå når vi kom forbi og så hvor flott det var blitt her! For en utrolig jobb dere har gjort, sa vi, og mannen syntes det var veldig gøy å høre at vi likte det! Vi skravlet en stund med han, og så sa han at de hadde jo forandret litt inne også, om vi ville bli med inn og se?
OM VI VILLE?!?!?! Vi gikk rundt hushjørnet, og der var kona hans også, så vi presenterte oss på nytt, og hun var også kjempehyggelig! Kom inn og se, sa hun, og reiste seg fra solsengen med et smil.

Da vi gikk inn i det gamle huset vårt falt haka ned på knærne! Det var blitt så utrolig flott og koselig der! De har gjort en formidabel jobb, og alt var annerledes. Gulvet, veggene, taket, vinduene, fargene.. ALT! Men likevel var rommene de samme. Det store kjøkkenet med mer skuffer og skaper enn vi noen gang hadde bruk for var blitt malt og fikset. Nå gikk det i en blågrå farge, og det var ikke snev av den “vakre” 70 talls tapeten i brunt/oransje/hvitt som var der da vi bodde der. Hehe
Stuen var kjempeflott, og på veggene hadde de pyntet med noen akrylmalerier som kona hadde malt selv.
Vi skravlet som gamle kjente, og de var SÅÅÅ hyggelig folk!

Soverommene oppe virket større enn jeg husket dem, muligens fordi taket var hevet litt? Det som var litt morsomt var at i gangen oppe mellom rommene er det noen innebygde, store klesskap. Der pleide alltid dørene åpne og lukke seg av seg selv, så der sa vi alltid at det spøkte. Spøk-Else bodde altså oppe i gangen, og det var ungene våre vant til da de var små og bodde der.
Jeg måtte spørre om skapdørene fortsatt levde sitt eget liv, og det gjorde de. Vi har faktisk lurt på om det spøker her, sa de… Hehe. Ja, kanskje det kanskje 😉

Etter å ha vært der en god stund måtte vi komme oss videre, og vi takket for både praten og titten, og ønsket dem en strålende sommer videre.
Da vi kjørte derfra var både Mari-Lene og jeg litt i sjokk. Etter alle disse årene med drømmer om dette huset, så hadde vi altså nå vært inne der. Med lov. I VIRKELIGHETEN!!!
Hvis jeg våkner nå, sa jeg til Mari-Lene, og finner ut at DETTE også bare er en drøm, da blir jeg SKIKKELIG sur altså!!!
Vi lo og fniste, for det føltes helt uvirkelig at vi hadde vært der.

Videre gikk turen opp til Tunge der vi har gode venner vi hadde avtalt å hilse på. Det er alltid så utrolig koselig å komme opp dit, og den plassen er jo så utrolig fin! Da vi bodde på Bjoa tilbragte vi MYE tid på Tunge. Både på hundepensjonatet, der både jeg og Mari-Lene har jobbet masse, men også på gården til Terje og Liv Kari der vi hadde hesten vår, Shannon Rose oppstallet. Terje og de hadde også hester på den tiden, så det ble nesten vårt andre hjem. Tror jeg var mer på Tunge, enn hjemme hos oss selv på den tiden. Haha…

Liv Kari var på jobb, men Terje, Kari og Frode var hjemme, og det knallkjekt å skravle med dem igjen. Og Berserk da… han må vi ikke glemme. For en type! Han var en særdeles sjarmerende Rottweiler, og vi flirte mye av påfunnene hans.Tror aldri de har en kjedelig dag med han der i hus! Han har tydeligvis ei greie for hårstrikker, av alle ting, og Mari-Lene hadde to hårstrikker rundt håndleddet. De klarte Berserk å lirke av med tennene. Tror ikke han var borti huden engang mens han lirket hårstrikkene av håndlettet hennes. Fantastisk å se den store, litt vimsete hunden ha SÅ kontroll når han ville ha hårstrikkene. 🙂

“Jeg er ikke i sofaen, jeg ligger på putene og på fanget til ML, så da må det jo være lov?”

Etter å ha slappet av og skravlet hull i hodet på vertskapet, var det på tide å vende nesa hjemover. Men først måtte vi bare en liiiiten tur innom Thea og Hugo.
Thea er venninne av Mari-Lene, og hun skal flytte inn hos Mari-Lene når Mari-Lene overtar leiligheten hun har kjøpt. De to koker godt i hop, så det blir nok gøy for dem begge. De har kjent hverandre siden de gikk på barneskolen på Bjoa. Hugo er hunden hennes, en god, gammel, herlig Labrador med et hjerte av gull. Og selv om han begynner å bli en eldre herremann etterhvert, var han veldig glad for besøk. Skjønningen!

Mari-Lene og kommende “samboer”, Thea.
Gode, gamle Hugo.

Så var det bare til  kjøre straka vegen hjem til Haugesund! Eller?
Neida, for da vi hadde kjørt hele veien fra Bjoa og kom til Ølensvåg så var veien mot Haugesund stengt pga bilberging. De skulle dra opp den svære tilhengeren som hadde veltet tidligere på dagen, og det ville naturlig nok ta litt tid. SÅ da ble det omkjøring via Ølen og Sandeid. Vi var så utrolig trøtte og slitne etter en lang dag, med masse nye inntrykk og minner, at hjemturen føltes uhorvelig lang!
Vi stoppet på Frakkagjerd og kjøpte oss kebabtallerken til middag, for vi var så sultne. Da våknet vi LITT i allefall, men vi var ganske sløve resten av kvelden, og lå på hver vår sofa, mer eller mindre i koma resten av kvelden.

Kjellesvik – Mitt Paradis <3

I går tror jeg må ha vært den kjekkeste dagen jeg har hatt på lenge, selv om den begynte litt “dramatisk”….

Jeg våknet som vanlig tidlig, luftet Prada, og laget meg en kopp Macciato Caramel, akkurat slik jeg alltid gjør. Mari-Lene lå oppe og sov, så jeg kunne virkelig NYTE den fredelige morgenstunden. Det var så avslappende og deilig, men PLUTSELIG ble idyllen brutt! Det kom en fugl inn gjennom kjøkkenvinduet! Det var selvsagt en topptrent kampspurv, og jeg var under angrep! Hjææælp!!!
Jeg er litt redd fugler, så jeg fikk jo helt panikk da den kom inn i stuen her. Hahaha…

KOM DEG UT!!!! Uwææææ…Jeg ropte, og kjeftet, men fuglen bare fortsatte å flakse rundt hodet på meg, med et olmt blikk.
Jeg løp ut av stua, og smalt døren godt igjen etter meg, og så løp jeg opp på rommet til Mari-Lene! Hun hadde våknet av skriket mitt, og var jo nesten skrekkslagen, hva er det som skjer, Mamma?!?!?!
– Vi er under angrep! Du må komme og hjelpe meg, sa jeg, det er en fugl nede i stua!!!
Et øyeblikk ble Mari-Lene like olm i blikket som fuglen, og hun himlet med øynene. Jeg følte meg ikke akkurat som “årets mor”, men heldigvis så forstå Mari-Lene alvoret, og sto opp og ble med ned.
Jeg trodde det skulle bli en dramatisk jakt rundt i stua, men da kampspurven så at jeg hadde vært oppe og hentet forsterkninger, så fløy han ut samme vei som han var kommet inn.

Phuuu… Endelig kunne jeg slappe av og nyte kaffien min, trodde jeg. Men neeeeida! Nå var jo Mari-Lene lys våken, og siden vi skulle på tur til Bjoa så mente hun at jeg måtte se til å bli klar, så vi kom oss avgårde.Det var altså bare til å hive i seg kaffien, og komme seg i dusjen. Etterhvert hadde jeg fått på meg både klær og sminke, så da dro vi avgårde i strålende solskinn!
Da vi kom til Vats var det plutselig bom stopp i trafikken, og veivesenet dirigerte og ordnet. Veiarbeid, tenkte vi. Men da vi ble dirrigert videre rundt svingen så vi at hengeren på en trailer hadde veltet og lå delvis i veien og delvis ute på et jorde. Heldigvis så det ut som trekkvognen hadde sluppet fra det, så vi håpet at alt var bra med sjåføren i allefall.

Vi måtte stoppe et par steder på veien å gjøre noen ærend, men omsider så var vi på vei innover mot gamle trakter. Vi måtte selvsagt stoppe i Kjellesvik.
For de som ikke vet det, så kan jeg jo fortelle at Kjellesvik er et lite sted man kommer til rett før Bjoa. Det var der vi hadde hytte før, det var dit min bestemor tok meg med hver eneste sommer fra jeg var liten, det var dit jeg reiste alene på hyttetur så snart jeg var gammel nok, det er derfra jeg har alle mine beste barndomsminner, det var dit jeg flyttet da jeg som 16 åring flyttet hjemmefra, og det er det stedet som alltid vil være HJEM i hjertet mitt. Selv om eiendommen i Kjellesvik ikke er vår lenger, og hytta vår er revet og jevnet med jorden, så klarer ikke jeg og Mari-Lene å gi helt slipp, vi MÅ liksom bare tilbake.

For meg er Kjellesvik det vakreste stedet i verden! Jeg ELSKER den plassen! Vi parkerte på “vår” eiendom, og ruslet rundt på stranden “vår” en god stund. Vi mimret, vi plukket noen fine steiner, et par skjell, sto på brygga og kikket på småfisk i sjøen, og hilse på en liten sjøstjerne.
Det var så utrolig deilig å være “hjemme” igjen. Sjøen luktet akkurat som den pleier, og jeg snuuuuste inn lukten. Mari-Lene påsto at sjøen lukter sjø samme hvor man er, men jeg var ikke enig. Sjøen i Kjellesvik har sin egen lukt. I allefall i MIN nese!
Savnet blir så utrolig stort når jeg er der, og det var greit å ha en strandhatt, og store, mørke solbriller å skjule seg bak når følelsene blir for mye, og tårene presser på.

En liten sjøstjerne vi fant på stranden 🙂

Vi ruslet bortover stranden, og fant ut at vi skulle gå oppover traktorveien som går over beitet til vår gamle nabo, Johannes, som har gården som ligger ved siden av “vår” eiendom. Herlighet så mange ganger jeg har gått der, både som barn, ungdom, og voksen. Det var fortsatt sauer på beitet, og alt var slik det pleide være før i tiden. Det var nesten som tiden hadde stått stille, og jeg måtte stoppe opp et øyeblikk og bare ta alt innover meg. Solen, varmen, sjøen, alt det grønne rundt oss, sauene, klukkingen fra elven, lukten… ALT slo innover meg som en tsunami av gode minner, og jeg måtte blunke vekk tårene som presset på. Tenk å kunne spole tiden tilbake…




Da vi nærmet oss huset til Joahnnes så vi at han satt ute på terrassen, så da måtte vi selvsagt innom og si hei til han. Han ble både overassket og glad for besøk, og vi skravlet i vei i en evighet. Det var så utrolig koselig å sitte der og mimre sammen med Johannes. Jeg har virkelig tråkket mye rundt på den gården da jeg var liten, på den tiden Berta & Store Anders (foreldrene til Johannes) bodde der. Tusenvis av minner, både fra ferier i barndommen, men også masse minner fra tiden jeg bodde der som voksen.
Jeg og Mari-Lene har funnet ut at vi må vinne i Lotto, og kjøpe eiendommen vår tilbake, for vi VIL ha hytte i Kjellesvik. Men uansett, i hjertet vil Kjellevik alltid være vårt. <3

Vi tok farvel med Johannes, og gikk ned til sjøen igjen, og satt oss i bilen. Nye minner var blitt lagret, og blir tatt vare på langt inne i hjertet, men nå skulle vi videre til Bjoa. Og det ble også et veldig spesielt besøk…
Dette ble litt langt, så jeg tror jeg får lage et eget innlegg om det besøket. Fortsettelse følger… 😉

Endelig pustepause!

I  skrivende stund sitter jeg oppe i Jervhålå, som hytta vår heter, og bare nyter livet! Jeg har lenge hatt lyst å reise opp for å slappe av, men hele tiden dukker det opp ting som spolerer turene mine. Hehe
I dag reiste jeg opp helt impulsivt. Jeg kjente at nå MÅ jeg komme meg opp og slappe av, trekke pusten, senke skuldrene, gå tur, og bare være til.

Nyter livet på hytta.

Sommeren frem til nå har vært ganske hektisk, og i slike stunder blir jeg veldig lett mentalt sliten, og da trenger jeg å være alene for å hente meg litt inn igjen. Da er deilig kunne reise opp hit. Jeg reiser alltid på en mandag, og blir som regel til torsdag, på den måten unngår jeg å være her når det er masse folk her. De fleste hyttenaboene er her mest i helgene, så da reiser jeg heller hjem. Hashtag usosial liksom! Hihi

Jeg hadde planer om å reise opp for flere uker siden, men da ble det meldt skikkelig ruskevær, så da ble jeg heller hjemme.
Uken etter hadde jeg også tenkt å reise opp, men så begynte eksosanlegget på bilen og tulle, så da måtte jeg prioritere å fikse det, og dermed røyk den hytteturen også… Just my luck!


Et par uker etterpå hadde jeg enda en ny plan om å reise opp, men så ble Mari-Lene syk. Hun fikk kyssesyken, og var virkelig kjempesyk. Faktisk ble hun så syk at jeg kunne ikke reise fra henne. Hun fikk nesten ikke i seg mat eller drikke. Den ene dagen spiste hun bare 4 blåbær, så orket hun ikke mer. Det var helt sprøtt, hun lå i sengen på rommet sitt i 2 uker, og klarte nesten ikke bevege seg, eller snakke. Hun var blek som et laken, hoven i hele ansiktet, og mørke ringer under øynene. Hun så helt grusom ut, stakkars. Mammahjertet verket, for det var ingenting jeg kunne gjøre for henne.
Til slutt endte hun på sykehuset, og fikk intravenøst. Det hjalp heldigvis litt, selv om det fortsatt tok noen dager før hun var på beina igjen. Hun lå fortsatt til sengs etter hun kom hjem fra sykehuset, men hun hadde fått streng beskjed om å drikke masse, slik at hun ikke ble verre igjen. Heldigvis drakk hun, og etterhver klarte hun å få i seg LITT mat i allefall. Jeg var så glad at jeg kunne grine!

Midt oppi kyssesyken så hadde jeg avtalt med May Tove at hun skulle komme på besøk fra Sotra, for vi skulle male tak, vegger, vinduskarmer og lister i stuen hjemme hos meg. Siden ML var så syk, så tenkte jeg å utsette både besøk og maling, men DET ville ikke ML høre snakk om, for selv om hun var sengeliggende så gledet hun seg til Tante skulle komme. Og jeg og May Tove kunne vel male selv om hun lå oppe og var halvdød, mente hun.
Så da ble det slik.
Så da var det bare til å finne frem klut og salmiakk og vaske tak og vegger i hele stuen. For et pes!

Dagen før May Tove skulle komme så fikk jeg hjelp av et vennepar til å “demontere” pianoet. Det tok for mye plass i stuen min, så måtte jeg dessverre kvitte meg med, og siden det var bredere enn ytterdøren min, så måtte det altså ødelegges før vi kunne få det ut. Hjelpes for en jobb det var! Og for et bråk! Stakkars Mari-Lene som lå oppe og var syk i det bråket. Hehe
Heldigvis fikk vi pianoet ut til slutt, og da klarte jeg selvsagt å forstrekke en eller annen muskel i ryggen. Det er bare SÅ typisk!
Den ene delen av pianoet har jeg beholdt, for den skal jeg bruke til noe lurt. Er planen.


Jeg sov lite om natten, og sto opp kl 05.00 om morningen. May Tove kom på ettermiddagen, og var SÅÅÅÅ klar til å begynne å male! Jeg var helt i koma, og foreslo at vi kunne slappe av, spise god middag, og begynne å male neste morning? Men neida, May Tove syntes det var like greit å bare begynne. Så da ble det til at jeg fikk beskjed om å lage god middag mens hun begynte på taket. Enden på visa ble jo at hun malte hele taket. Heldigvis trengtes bare ett strøk i taket. Og mens hun først var i gang så tok hun like godt et strøk på den første veggen også. Hjelpes den dama har adhd!!! For en energi!

Neste morning verket kroppen min da jeg sto opp, men jeg sjanglet meg ned i stuen. Trøtt i trynet, og morgengretten kom jeg inn, og der var May Tove i full sving med pensel og rulle og maling og tjo hei! Litt senere kom min lillesøster, Julia, også og hjalp til, og stuen ble hvitere og hvitere. På kvelden var vi nesten ferdige, manglet bare strøk nr 2 på en vegg, pluss muren. Jeg hadde aldri klart meg uten den gode hjelpen! Jeg er så evig takknemlig!



Stuen ble kjempefin! Flere har sagt til meg at jeg kom til å angre hvis jeg malte hvitt, men nei, jeg angrer absolutt ikke. Jeg elsker det hvite, kalde! Det ble akkurat som jeg håpet på forhånd! Hurra!


Men nå skal jeg avslutte. Det er strålende sol, og vindstille på terrassen her på hytta, så nå skal jeg spise middagen min ute, og unne meg en iskald cider! Livet altså! <3
Etter pianodemontering, tak//vegg vasking, kyssesyke, og eksosanlegg, så var det deilig å endelig være her igjen! Skulle ønske jeg kunne blitt her i en uke! Hehe… Men det blir forhåpentligvis flere turer snart.
Med mindre noe kommer i veien da… (Og det gjør det vel sikkert. Hehe)

GOD SOMMER 🙂

Lenge siden sist!

Etter at bloggen ble flyttet, så datt jeg litt av lasset, og siste lille biten av motivasjon forsvant i flyttekaoset. Jeg aner ikke hvordan det blir fremover, for jeg liker ikke å jobbe i wordpress. Men vi får se…

Sommeren er her, og jeg håper det blir en fin og rolig sommer. Våren har vært hektisk, og jeg har vært kjempesliten til tider. Oppturer og nedturer har avløst hverandre i forrykende tempo, men nå tror jeg det stabiliserer seg. Krysser i allefall fingrer for det.
Siden sist så har vi hatt 2 store landsstevner her hjemme. Ett i dressur, og ett i sprang. Jeg var heldig og fikk tatt HAUGEVIS med flotte bilder av de dyktige ekvipasjene.

Jeg har også vært en tur på hytta, bare jeg og Prada, og det var kjempedeilig! Ingen mennesker på de andre hyttene, så vi hadde hele Langedalen for oss selv. Det var noen fantastiske dager! Gleder meg til å reise opp igjen. 😉

Kvelsstemning i Langedalen.

Og omsider så har jeg barbert vekk pelsen til Prada… Jeg har psyket meg opp i et helt år for gjøre det. Pelsen har liksom alltid vært hennes stolthet, og da vi drev med utstilling var det alltid pelsen hun fikk mest skryt for. Hun var virkelig en drøm å se på når hun var nystelt. Men… Vi er ferdige med utstilling for mange år siden, det går lenger mellom hver runde med pelsstell, pelsen er blitt tørrere og floker mye mer nå som hun er eldre, OG ikke minst så bor vi i en stall, så det blir mye rusk og rask i lang pels.
Jeg var redd for at Prada kom til å bli deprimert da pelsen forsvant, men jeg hadde virkelig ikke trengt å bekymre meg om det. Hun ble overlykkelig, og hoppet og danset, og hadde seg noen skikkelige “tussabyger” for hun løp rundt her, hoppet opp i sofaen, hoppet ned igjen og løp galmann og lekte villt her. Det var veldig godt å se at Prada tok det slik, for det gjorde vondt langt inn i hjerterota mi da pelsen forsvant. Men hun er fortsatt verdens vakreste i mine øyne, og det er godt å se at hun er såååå glad 😀

Den kjekkeste julegaven

Det handler ikke om hvilken gave jeg syntes det var kjekkest å FÅ, men den gaven det var kjekkest å GI bort til jul. (Julen er jo selvsagt over for lengst, men jeg er jo som kjent verdens tregeste blogger. Hehe )

Den 1 desember, 2017 kom min beste venninne på døren her med en gavekalender til meg. Hver eneste dag frem til jul pakket jeg opp morsomme, fine, rørende ting som hun hadde pakket inn til meg. Den eneste gaven jeg stusset litt over, var da jeg pakket opp en gave som inneholdt to røde garnnøster og strikkepinner. I brevet som fulgte sto det at hennes ønske var at til NESTE jul (altså 2018) så skulle jeg strikke julerøde bestevennsokker til henne!
Strikke? JEG??? Seriøst?

Jeg visste sånn ca hvordan man strikket bare sånn vanlig rett frem, men jeg hadde aldri strikket noe som var blitt til et ferdig produkt. Det nærmeste jeg kom var en halv, skeiv, gryteklut på barneskolen. Og nå ville dette venninnespetakkelset at JEG skulle strikke sokker til henne!? Ikke bare èn, men TO sokker!!!
Kjære vene…

Men jeg tok utfordringen, og tenkte at det får nå bare bli som det blir. Dette har hun bedt om selv. Haha!
I Desember var det bare til å hive seg rundt og begynne. Heldigvis så har jeg en Mamma som har svart belte i strikking, så hun forklarte meg hvordan jeg skulle gjøre. Jeg satt masse hos Mamma i Desember, for jeg trengte jo stadig vekk hjelp til noe. Noen masker mistet jeg, og andre ganger hadde jeg laget nye masker, sånn helt ut av det blå. Mamma kjeftet og uffet seg, og ristet oppgitt på hodet mens hun himlet med øynene. Men likevel; Vi hadde det kjempegøy!

Haha, min aller første vrangbord. Det var kjempevanskelig å strikke vrangt.

Da jeg ble ferdig med min aller første sokk var jeg kry som en hønekylling! JEG hadde faktisk klar å strikke en hel sokk!!!
Den var kanskje ikke helt perfekt, det så egentlig ut som noe en 1 klassing kunne ha strikket, men likevel, jeg var strålende fornøyd med egen innsats!
Men som sagt, hun skulle jo ha 2 sokker, så det var bare til å hive seg rundt og fortsette. Sokk nummer 2 ble MYE finere, og jeg hadde nesten ikke lyst å gi dem fra meg. Det  var tross alt første gang i hele mitt liv at jeg hadde strikket ferdig noe som kunne brukes.

Tadaaaaa!

Jeg var ganske sikker på at min kjære venninne hadde glemt ut at hun hadde ønsket seg julesokker, så jeg koste meg mens jeg pakket dem inn. De var strikket med kjærlighet og omtanke. Og noen ikke helt fine gloser innimellom. Hehe 😉
Heldigvis så ble hun kjempeglad, og sa at det var de fineste sokkene hun noen gang hadde hatt! (Hun kan jo neppe hatt mange sokker da? Hehe)

Siden jeg nå hadde lært hvordan jeg strikker sokker, så ville jeg selvsagt ha er par sokker selv også. Så jeg bestemte meg for å strikke et par hyttesokker som jeg kan bruke når jeg er oppe i Jervhålå. Ullundertøy og ullsokker er jo obligatorisk hytte-outfit.
Nå er jeg ferdig med hyttesokkene mine, og jeg er SÅÅÅÅ fornøyd! Gleder meg til å ta dem i bruk. 😀

Prosjekt Hyttesokker 2019

Skitur i Vangen

Noen nordmenn er visstnok født med ski på beina. Og så har vi noen som alldeles IKKE er født med ski på beina. Jeg er en av dem. Jeg er nok født med akebrett under rompa heller, for det er mye mer MEG. Hihi 😉
Tror jeg har gått på ski ca 5-6 ganger i mitt liv, de fleste gangene som barn.
Men uansett, vinteren er kommet til Haugesund, og jeg fikk for meg at det var på tide å prøve ski på beina igjen. Jeg liker ikke oppoverbakker, og i allefall ikke nedoverbakker, så jeg bestemte meg for å gå rundt og rundt ute på ridebanen, den er jo ganske stor, og dessuten så ville det jo være kort vei hjem når jeg ikke gadd mer. Greit å tenke litt praktisk.

Men så snakket jeg med Mari-Lene, og så ville hun også gå på ski. Jeg ble litt satt ut, for hun hadde vært på konsert, og fest hele natta, så jeg trodde liksom ikke at skitur var det som sto høyest på prioriteringslista dagen derpå… Sprek jente, det skal hun ha! 😀
Dessverre så var hun overhodet ikke interessert i gå rundt og rundt på ridebanen, så hun insisterte på at vi skulle gå på tur. Noe motvillig ga jeg etter, og enden på visa ble at vi skulle gå i Vangen, for der er det ca flatt. Etter å ha hentet Mari-Lene og skiene hennes så var mor og datter klar for vår første skitur sammen.

Det var selvsagt kjemepeskummelt, og jeg var livredd for å ramle når vi passerte folk, for jeg var sikker på at jeg kom til å slå til noen med skistaven dersom jeg gikk i bakken. Men under over alle under, etter å ha gått rundt hele Vangen så hadde jeg ikke ramlet en eneste gang! Hurra 😀
Det var kjempekoselig å være på skitur, men kjære vene så gåen jeg var i beina mine etterpå! Jeg er jo så redd for å falle at jeg spenner meg, og blir stiv som en stokk når jeg går. Tipper jeg kjenner det godt i morgen ja. Hehe…
Men gøy var det. Kjempegøy 😀

Måtte jo ta litt bilder også. Ut på tur, aldri sur 🙂




HJELP DET ER JUL!

Tradisjonen tro så går jeg i samme “fella” hvert eneste år når jeg skal kjøpe juletre. Jeg faller nemlig ALLTID for det største, fineste treet av alle! Og jeg bare MÅ ha det! At det kun er 220 under taket her hjemme, har selvsagt mindre betydning. Hahaha
I år hadde jeg begrenset meg, og juletreet var bare 260 høyt, og jeg var strålende fornøyd da jeg kjørte hjem med det, og satt det på låven noen dager. I allefall et døgn fikk det stå der før jeg dro det i hus…
 
I går, etter helgevasken så klødde jeg sånn i fingrene etter å pynte tre, at jeg ga etter. Jeg klarte faktisk å få det med meg inn uten hjelp, selv om det var både stort, tungt, og uhamselig.
Yttergangen min er knøttliten og full av rot, og da jeg endelig hadde fått juletreet inn der, og skulle dra det videre inn i stuen, så klarte jeg selvsagt å velte både skohylle, ski, staver, og fiskestang og alt mulig rart. Jeg knurret inni meg, mens jeg fikk kranglet juletreet mitt videre inn i stuen.
Og det var jo da morroa virkelig begynte!

Presang til snille barn.
 
Først var det jo å få de tre taggene på juletrefoten til å stå i riktig posisjon, så skulle jeg altså “bare” løfte treet opp, slik at nederste del av stammen traff MIDT oppi juletrefoten. Pis øff kæik…
Sånn rent bortsett fra at de tre taggene alldeles ikke ville stå i rett posisjon samtidig, og det å løfte opp et svært tre på 260 når det er 220 høyt under taket er selvsagt en utfordring, og ikke minst så er det KLIN UMULIG å treffe MIDT oppi den teite juletrefoten, for den ser jeg jo ikke engang under alt det grønne når jeg står med armene rundt juletre og prøver å løfte det høyt nok.
For et syn jeg må ha vært… Jeg og juletreet kranglet med juletrefoten, og jeg svettet som en gris der jeg strevde med å få det på plass.
Til slutt traff jeg sånn noenlunde midt oppi, og juletre sto ganske beint og fint. Jeg måtte bare klippe litt av toppen og sånn. HAH!!!
Kan tro jeg var fornøyd, og endelig kunne jeg smile igjen! Nå var det jo bare det kjekkeste igjen: PYNTE! 😀
 
Jeg fant frem de nye, ishvite ledlysene fra i fjor, og surret dem rundt og rundt, og det ble ganske ok, men det var litt lite lys syntes jeg, men det fikk nå så være. Jeg var fornøyd med at de virket jeg. Hehe…
Da lysene var på plass kom jeg på at hjelpes, øverste del av juletrefoten skal vris mot høyre, eller venstre, eller noe sånn, for at den skal låses og treet stå trygt og stabilt. Alltid noe…
Jeg la meg flatt på gulvet, og ålte meg innunder juletreet, og prøvde å vri. Det var jo det dummeste jeg gjorde i hele går, for vips, så veltet hele treet ut av juletrefoten, og over meg. Jeg skal love at jeg knurret og freste der jeg lå og kavde under 480 julelys, og et voldelig juletre!
Jeg spyttet ut noen barnåler, og truet med å bytte det ut med et kunstig tre hvis det ikke begynte å samarbeide litt mer! (Ok, kunstig tre kommer ALDRI i hus her, men man sier jo ofte ting man ikke mener når man er sinna.)
 
Det var bare til å begynne helt fra start. Få juletrefoten i posisjon, treffe oppi midten, og prøve å vri på et vis.
Aner ikke hvor mange ganger jeg måtte forsøke før jeg traff sånn ca midt oppi, men det gikk på et vis til slutt. Men jeg våget ikke åle meg under juletre for å vri, så nå får det bare stå slik det står, selv om juletrefoten ikke er låst.
Omsider fikk jeg pynte juletre, og det var kjempekoselig det, men mange viktige avgjørelser må jo tas underveis. Skal jeg ha glitter på? Hvilken vei skal glitteret henge i år? Hvilken av toppstjernene mine skal jeg bruke? Er jeg fornøyd med hvordan pynten henger? Osv…
Juletre fikk både glitter og stjerne så klart, men jeg var litt skuffet fordi det hadde så lite lys, men jeg hadde jo ikke flere isvite, og jeg ville ikke blande ishvite og varmhvite lys, så det fikk nå bare være. Da var juletreet ferdig pyntet. Eller???? Åh neida, slett ikke!!!
 
Hvit stjerne måtte det nesten bli.

Senere på dagen var jeg nemlig innom hos min kjære Mamma, og snill som hun er så hadde hun kjøpt en boks med ishvite lys til meg! Jeg hadde “sutret” litt dagen før over at jeg hadde så få lys, og nå hadde hun vært og kjøpt 480 flunkende, nye ishvite lys til meg! HURRA!
Jeg ble så utrolig glad! Da jeg kom hjem igjen avpyntet jeg hele juletreet, haha, og fikk på de nye lysene også. Og så pyntet jeg hele juletreet på nytt. Det ble SÅÅÅ mye bedre!
Og endelig, selv om treet står litt skjevt, så er det i allefall blitt kjempefint! Dessverre er det ikke så lett å få det frem på bilder, det må nesten bare oppleves.
Så da kan jeg slappe av og nyte resten av julen, og det håper jeg dere også gjør.

GOD JUL

Bryllupet

BRYLLUPSDAGEN:
Selvsagt var jeg våken mange timer før det som var planen, så 04.00 var jeg lys våken. Og selvsagt våknet jeg med et rødt, hovent øye. Allergi er kjempefestlig. Prøvde å sove videre, men det var selvsagt helt umulig. Rommet var for varmt, og dessuten klødde jeg jo sånn på øyet.
Etter en evighet sto de andre også opp, og så gikk vi ned og spiste en god frokost sammen.
Etterpå var det dusjing, og sminking og klær som sto på programmet. Og til tross for at øyet mitt verket fortsatt, så fikk jeg nå ordnet både sminke og hår. Jeg regnet med at det kom til å bli bedre snart, for jeg hadde tatt allergitablett. (trodde jeg)

Klar for bryllup.

Taxien kom ca presis, og vi satte kursen mot vakre Kampen Kirke.
Vielsen var kjempefin, og hos meg kom tårene i samme sekund som dørene gikk opp, og Monica kom inn. Vakreste bruden i verden! Det var lett å seg at Alf-Inge var veldig stolt, så jeg måtte snufse litt mer. De to er så så fine sammen. <3
Jeg snufset meg gjennom det meste av vielsen, og det hjalp nok ikke akkurat på øyet mitt det heller. Og jeg var sjeleglad for at jeg hadde kjøpt vannfast mascara i allefall! (Ellers hadde jeg sikkert sett ut som Marilyn Manson på det verste!)
Både Alf-Inge og Monica strålte av lykke da de hadde gitt hverandre sitt ja.

Akkurat slik ser EKTE lykke ut! ♥

Etter vielsen var det fotografering ute på trappa, der samtlige holdt på å blåse vekk. Alt tiden jeg hadde brukt på håret tideligere på dagen var helt forgjeves. Nå ble håret forvandlet til et forblåst kråkereir. Hihi…
Alf-Inge og Monica ble kjørt i en god, gammel Jaguar, mens vi andre klatret inn i bussen de hadde leid for å frakte gjestene til lokalet på Kjelsås.
På Kjelsås var det bare til å komme seg inn på kjøkken og være med å få alt klart. Mye som skulle gjøres, men vi var en fin gjeng, og hadde stort sett kontrollen. tror jeg.

Flotte bilen altså!

Bordpynt

Både maten, og kakene fikk masse skryt, og det virket som alle gjestene var kjempefornøyde.
Jeg hadde grudd meg litt for å holde tale, fordi jeg var redd for at jeg kom til å begynne tute, men det gikk heldigvis veldig fint. Ingen problem å holde tale selv, men da de andre holdt taler kom tårene igjen, og jeg snufset og lo om hverandre.
Vi koste oss kjempemasse, og det var et nydelig bryllup. Det eneste som la en demper på det, var det dumme øyet mitt! Det ble bare rødere og rødere, og det klødde som besatt!

♥ Herr og Fru Belseth Mestre ♥

Da klokken var 21.30 snakket jeg med Alf-Inge og Monica, for da kjente jeg at jeg orket ikke mer. De så jo at øyet var helt ille, og begge var enige om at jeg burde komme meg hjem til hotellet, vaske av sminken, og ta en allergitablett igjen. Jeg var glad de forsto, men jeg hadde irrdårlig samvittighet for å forlate bryllupet så tidlig. Den svei langt inne i hjerterota.
Jeg gikk snarveien gjennom skogen, og bort til trikkeholdeplassen på Kjelsås. Heldigvis sto trikken klar, så jeg slapp å vente.
Da jeg hoppet av trikken på jernbanetorget, rant det sånn fra øyet at folk trodde sikkert det var tårer. Huff…

Mamma og de hadde dradd tidligere på kvelden, og da jeg kom til hotellet lå selvsagt Mamma og sov som en stein. Jeg gikk inn på badet for å vaske av meg sminken, og der, rett foran meg på vasken, der lå allergitabletten som jeg trodde jeg hadde tatt tidligere på dagen. Er det virkellig MULIG??? Det er jo ikke rart øyet ikke ble bedre. Jeg var så frustrert at jeg ville hyle høyt!
Jeg tok tabletten, vasket av meg sminken, og la meg på sengen med en kald klut over det vonde øyet. Jeg sovnet som et skudd, og sov helt til 06.30 neste morgen.

Mamma var våken for lengst, og kvitret i vei. Jeg ville helst dra dyna over hodet.
– Hva tid kom du hjem, Anja? Tok du taxi?
– Nei, jeg gikk gjennom skogen, og tok trikken.
– Oj, da var du heldig!
– Jaha?
– Ja, det var et mord på Kjelsås i natt!
– TOSK! Du er så teit, Mamma!
– Det er sant altså!!!
– For noe tøys! Jeg gidder ikke høre på deg engang!
– Neivel, men det ER sant altså!!!

Jeg gryntet, og himlet med øynene. Mamma liker som regel å skremme meg litt, men dette var nå litt drøyt, syntes jeg. Etterhvert tuslet jeg ut på badet og skvettet litt kaldt vann i ansiktet, og heldigvis var øyet mye bedre.
Da jeg kom inn på rommet igjen satt Mamma og så på nyhetene, og hjelpes… Der snakket de faktisk om et drap som var begått på Kjelsås samme natt! Den følelsen kan egentlig ikke beskrives, det var grøsselig ekkelt å tenke på. Jeg hadde gått mutters alene gjennom skogen…
Nå levde jo jeg i beste velgående, takk Gud! Men jeg begynteå tenke på bryllupsgjestene, og ba i mitt stille sinn om at det ikke måtte være noen av dem.
Det viste seg at alle “våre” var kommet seg trygt hjem etter en knallfin bryllupsfest som varte til langt på natt. Heldigvis!

Det gjennsto bare for oss å spise frokost, og pakke før vi sjekket ut og satte kursen mot Haugesund igjen. Hadde vi hatt bedre tid ville vi selvsagt vært med Alf-Inge og Monica denne dagen også, men slik ble det ikke siden vi hadde et fly å rekke.
Men jeg og Mamma tenker litt på å ta en helg i Oslo og bare kose oss, så da blir det nok mer tid.
Og da skal jeg ikke gå alene i skogen. Eller noe annet sted, for den saks skyld. Hehe…