Lenge siden sist!

Etter at bloggen ble flyttet, så datt jeg litt av lasset, og siste lille biten av motivasjon forsvant i flyttekaoset. Jeg aner ikke hvordan det blir fremover, for jeg liker ikke å jobbe i wordpress. Men vi får se…

Sommeren er her, og jeg håper det blir en fin og rolig sommer. Våren har vært hektisk, og jeg har vært kjempesliten til tider. Oppturer og nedturer har avløst hverandre i forrykende tempo, men nå tror jeg det stabiliserer seg. Krysser i allefall fingrer for det.
Siden sist så har vi hatt 2 store landsstevner her hjemme. Ett i dressur, og ett i sprang. Jeg var heldig og fikk tatt HAUGEVIS med flotte bilder av de dyktige ekvipasjene.

Jeg har også vært en tur på hytta, bare jeg og Prada, og det var kjempedeilig! Ingen mennesker på de andre hyttene, så vi hadde hele Langedalen for oss selv. Det var noen fantastiske dager! Gleder meg til å reise opp igjen. 😉

Kvelsstemning i Langedalen.

Og omsider så har jeg barbert vekk pelsen til Prada… Jeg har psyket meg opp i et helt år for gjøre det. Pelsen har liksom alltid vært hennes stolthet, og da vi drev med utstilling var det alltid pelsen hun fikk mest skryt for. Hun var virkelig en drøm å se på når hun var nystelt. Men… Vi er ferdige med utstilling for mange år siden, det går lenger mellom hver runde med pelsstell, pelsen er blitt tørrere og floker mye mer nå som hun er eldre, OG ikke minst så bor vi i en stall, så det blir mye rusk og rask i lang pels.
Jeg var redd for at Prada kom til å bli deprimert da pelsen forsvant, men jeg hadde virkelig ikke trengt å bekymre meg om det. Hun ble overlykkelig, og hoppet og danset, og hadde seg noen skikkelige “tussabyger” for hun løp rundt her, hoppet opp i sofaen, hoppet ned igjen og løp galmann og lekte villt her. Det var veldig godt å se at Prada tok det slik, for det gjorde vondt langt inn i hjerterota mi da pelsen forsvant. Men hun er fortsatt verdens vakreste i mine øyne, og det er godt å se at hun er såååå glad 😀

Den kjekkeste julegaven

Det handler ikke om hvilken gave jeg syntes det var kjekkest å FÅ, men den gaven det var kjekkest å GI bort til jul. (Julen er jo selvsagt over for lengst, men jeg er jo som kjent verdens tregeste blogger. Hehe )

Den 1 desember, 2017 kom min beste venninne på døren her med en gavekalender til meg. Hver eneste dag frem til jul pakket jeg opp morsomme, fine, rørende ting som hun hadde pakket inn til meg. Den eneste gaven jeg stusset litt over, var da jeg pakket opp en gave som inneholdt to røde garnnøster og strikkepinner. I brevet som fulgte sto det at hennes ønske var at til NESTE jul (altså 2018) så skulle jeg strikke julerøde bestevennsokker til henne!
Strikke? JEG??? Seriøst?

Jeg visste sånn ca hvordan man strikket bare sånn vanlig rett frem, men jeg hadde aldri strikket noe som var blitt til et ferdig produkt. Det nærmeste jeg kom var en halv, skeiv, gryteklut på barneskolen. Og nå ville dette venninnespetakkelset at JEG skulle strikke sokker til henne!? Ikke bare èn, men TO sokker!!!
Kjære vene…

Men jeg tok utfordringen, og tenkte at det får nå bare bli som det blir. Dette har hun bedt om selv. Haha!
I Desember var det bare til å hive seg rundt og begynne. Heldigvis så har jeg en Mamma som har svart belte i strikking, så hun forklarte meg hvordan jeg skulle gjøre. Jeg satt masse hos Mamma i Desember, for jeg trengte jo stadig vekk hjelp til noe. Noen masker mistet jeg, og andre ganger hadde jeg laget nye masker, sånn helt ut av det blå. Mamma kjeftet og uffet seg, og ristet oppgitt på hodet mens hun himlet med øynene. Men likevel; Vi hadde det kjempegøy!

Haha, min aller første vrangbord. Det var kjempevanskelig å strikke vrangt.

Da jeg ble ferdig med min aller første sokk var jeg kry som en hønekylling! JEG hadde faktisk klar å strikke en hel sokk!!!
Den var kanskje ikke helt perfekt, det så egentlig ut som noe en 1 klassing kunne ha strikket, men likevel, jeg var strålende fornøyd med egen innsats!
Men som sagt, hun skulle jo ha 2 sokker, så det var bare til å hive seg rundt og fortsette. Sokk nummer 2 ble MYE finere, og jeg hadde nesten ikke lyst å gi dem fra meg. Det  var tross alt første gang i hele mitt liv at jeg hadde strikket ferdig noe som kunne brukes.

Tadaaaaa!

Jeg var ganske sikker på at min kjære venninne hadde glemt ut at hun hadde ønsket seg julesokker, så jeg koste meg mens jeg pakket dem inn. De var strikket med kjærlighet og omtanke. Og noen ikke helt fine gloser innimellom. Hehe 😉
Heldigvis så ble hun kjempeglad, og sa at det var de fineste sokkene hun noen gang hadde hatt! (Hun kan jo neppe hatt mange sokker da? Hehe)

Siden jeg nå hadde lært hvordan jeg strikker sokker, så ville jeg selvsagt ha er par sokker selv også. Så jeg bestemte meg for å strikke et par hyttesokker som jeg kan bruke når jeg er oppe i Jervhålå. Ullundertøy og ullsokker er jo obligatorisk hytte-outfit.
Nå er jeg ferdig med hyttesokkene mine, og jeg er SÅÅÅÅ fornøyd! Gleder meg til å ta dem i bruk. 😀

Prosjekt Hyttesokker 2019

Skitur i Vangen

Noen nordmenn er visstnok født med ski på beina. Og så har vi noen som alldeles IKKE er født med ski på beina. Jeg er en av dem. Jeg er nok født med akebrett under rompa heller, for det er mye mer MEG. Hihi 😉
Tror jeg har gått på ski ca 5-6 ganger i mitt liv, de fleste gangene som barn.
Men uansett, vinteren er kommet til Haugesund, og jeg fikk for meg at det var på tide å prøve ski på beina igjen. Jeg liker ikke oppoverbakker, og i allefall ikke nedoverbakker, så jeg bestemte meg for å gå rundt og rundt ute på ridebanen, den er jo ganske stor, og dessuten så ville det jo være kort vei hjem når jeg ikke gadd mer. Greit å tenke litt praktisk.

Men så snakket jeg med Mari-Lene, og så ville hun også gå på ski. Jeg ble litt satt ut, for hun hadde vært på konsert, og fest hele natta, så jeg trodde liksom ikke at skitur var det som sto høyest på prioriteringslista dagen derpå… Sprek jente, det skal hun ha! 😀
Dessverre så var hun overhodet ikke interessert i gå rundt og rundt på ridebanen, så hun insisterte på at vi skulle gå på tur. Noe motvillig ga jeg etter, og enden på visa ble at vi skulle gå i Vangen, for der er det ca flatt. Etter å ha hentet Mari-Lene og skiene hennes så var mor og datter klar for vår første skitur sammen.

Det var selvsagt kjemepeskummelt, og jeg var livredd for å ramle når vi passerte folk, for jeg var sikker på at jeg kom til å slå til noen med skistaven dersom jeg gikk i bakken. Men under over alle under, etter å ha gått rundt hele Vangen så hadde jeg ikke ramlet en eneste gang! Hurra 😀
Det var kjempekoselig å være på skitur, men kjære vene så gåen jeg var i beina mine etterpå! Jeg er jo så redd for å falle at jeg spenner meg, og blir stiv som en stokk når jeg går. Tipper jeg kjenner det godt i morgen ja. Hehe…
Men gøy var det. Kjempegøy 😀

Måtte jo ta litt bilder også. Ut på tur, aldri sur 🙂




HJELP DET ER JUL!

Tradisjonen tro så går jeg i samme “fella” hvert eneste år når jeg skal kjøpe juletre. Jeg faller nemlig ALLTID for det største, fineste treet av alle! Og jeg bare MÅ ha det! At det kun er 220 under taket her hjemme, har selvsagt mindre betydning. Hahaha
I år hadde jeg begrenset meg, og juletreet var bare 260 høyt, og jeg var strålende fornøyd da jeg kjørte hjem med det, og satt det på låven noen dager. I allefall et døgn fikk det stå der før jeg dro det i hus…
 
I går, etter helgevasken så klødde jeg sånn i fingrene etter å pynte tre, at jeg ga etter. Jeg klarte faktisk å få det med meg inn uten hjelp, selv om det var både stort, tungt, og uhamselig.
Yttergangen min er knøttliten og full av rot, og da jeg endelig hadde fått juletreet inn der, og skulle dra det videre inn i stuen, så klarte jeg selvsagt å velte både skohylle, ski, staver, og fiskestang og alt mulig rart. Jeg knurret inni meg, mens jeg fikk kranglet juletreet mitt videre inn i stuen.
Og det var jo da morroa virkelig begynte!

Presang til snille barn.
 
Først var det jo å få de tre taggene på juletrefoten til å stå i riktig posisjon, så skulle jeg altså “bare” løfte treet opp, slik at nederste del av stammen traff MIDT oppi juletrefoten. Pis øff kæik…
Sånn rent bortsett fra at de tre taggene alldeles ikke ville stå i rett posisjon samtidig, og det å løfte opp et svært tre på 260 når det er 220 høyt under taket er selvsagt en utfordring, og ikke minst så er det KLIN UMULIG å treffe MIDT oppi den teite juletrefoten, for den ser jeg jo ikke engang under alt det grønne når jeg står med armene rundt juletre og prøver å løfte det høyt nok.
For et syn jeg må ha vært… Jeg og juletreet kranglet med juletrefoten, og jeg svettet som en gris der jeg strevde med å få det på plass.
Til slutt traff jeg sånn noenlunde midt oppi, og juletre sto ganske beint og fint. Jeg måtte bare klippe litt av toppen og sånn. HAH!!!
Kan tro jeg var fornøyd, og endelig kunne jeg smile igjen! Nå var det jo bare det kjekkeste igjen: PYNTE! 😀
 
Jeg fant frem de nye, ishvite ledlysene fra i fjor, og surret dem rundt og rundt, og det ble ganske ok, men det var litt lite lys syntes jeg, men det fikk nå så være. Jeg var fornøyd med at de virket jeg. Hehe…
Da lysene var på plass kom jeg på at hjelpes, øverste del av juletrefoten skal vris mot høyre, eller venstre, eller noe sånn, for at den skal låses og treet stå trygt og stabilt. Alltid noe…
Jeg la meg flatt på gulvet, og ålte meg innunder juletreet, og prøvde å vri. Det var jo det dummeste jeg gjorde i hele går, for vips, så veltet hele treet ut av juletrefoten, og over meg. Jeg skal love at jeg knurret og freste der jeg lå og kavde under 480 julelys, og et voldelig juletre!
Jeg spyttet ut noen barnåler, og truet med å bytte det ut med et kunstig tre hvis det ikke begynte å samarbeide litt mer! (Ok, kunstig tre kommer ALDRI i hus her, men man sier jo ofte ting man ikke mener når man er sinna.)
 
Det var bare til å begynne helt fra start. Få juletrefoten i posisjon, treffe oppi midten, og prøve å vri på et vis.
Aner ikke hvor mange ganger jeg måtte forsøke før jeg traff sånn ca midt oppi, men det gikk på et vis til slutt. Men jeg våget ikke åle meg under juletre for å vri, så nå får det bare stå slik det står, selv om juletrefoten ikke er låst.
Omsider fikk jeg pynte juletre, og det var kjempekoselig det, men mange viktige avgjørelser må jo tas underveis. Skal jeg ha glitter på? Hvilken vei skal glitteret henge i år? Hvilken av toppstjernene mine skal jeg bruke? Er jeg fornøyd med hvordan pynten henger? Osv…
Juletre fikk både glitter og stjerne så klart, men jeg var litt skuffet fordi det hadde så lite lys, men jeg hadde jo ikke flere isvite, og jeg ville ikke blande ishvite og varmhvite lys, så det fikk nå bare være. Da var juletreet ferdig pyntet. Eller???? Åh neida, slett ikke!!!
 
Hvit stjerne måtte det nesten bli.

Senere på dagen var jeg nemlig innom hos min kjære Mamma, og snill som hun er så hadde hun kjøpt en boks med ishvite lys til meg! Jeg hadde “sutret” litt dagen før over at jeg hadde så få lys, og nå hadde hun vært og kjøpt 480 flunkende, nye ishvite lys til meg! HURRA!
Jeg ble så utrolig glad! Da jeg kom hjem igjen avpyntet jeg hele juletreet, haha, og fikk på de nye lysene også. Og så pyntet jeg hele juletreet på nytt. Det ble SÅÅÅ mye bedre!
Og endelig, selv om treet står litt skjevt, så er det i allefall blitt kjempefint! Dessverre er det ikke så lett å få det frem på bilder, det må nesten bare oppleves.
Så da kan jeg slappe av og nyte resten av julen, og det håper jeg dere også gjør.

GOD JUL

Bryllupet

BRYLLUPSDAGEN:
Selvsagt var jeg våken mange timer før det som var planen, så 04.00 var jeg lys våken. Og selvsagt våknet jeg med et rødt, hovent øye. Allergi er kjempefestlig. Prøvde å sove videre, men det var selvsagt helt umulig. Rommet var for varmt, og dessuten klødde jeg jo sånn på øyet.
Etter en evighet sto de andre også opp, og så gikk vi ned og spiste en god frokost sammen.
Etterpå var det dusjing, og sminking og klær som sto på programmet. Og til tross for at øyet mitt verket fortsatt, så fikk jeg nå ordnet både sminke og hår. Jeg regnet med at det kom til å bli bedre snart, for jeg hadde tatt allergitablett. (trodde jeg)

Klar for bryllup.

Taxien kom ca presis, og vi satte kursen mot vakre Kampen Kirke.
Vielsen var kjempefin, og hos meg kom tårene i samme sekund som dørene gikk opp, og Monica kom inn. Vakreste bruden i verden! Det var lett å seg at Alf-Inge var veldig stolt, så jeg måtte snufse litt mer. De to er så så fine sammen. <3
Jeg snufset meg gjennom det meste av vielsen, og det hjalp nok ikke akkurat på øyet mitt det heller. Og jeg var sjeleglad for at jeg hadde kjøpt vannfast mascara i allefall! (Ellers hadde jeg sikkert sett ut som Marilyn Manson på det verste!)
Både Alf-Inge og Monica strålte av lykke da de hadde gitt hverandre sitt ja.

Akkurat slik ser EKTE lykke ut! ♥

Etter vielsen var det fotografering ute på trappa, der samtlige holdt på å blåse vekk. Alt tiden jeg hadde brukt på håret tideligere på dagen var helt forgjeves. Nå ble håret forvandlet til et forblåst kråkereir. Hihi…
Alf-Inge og Monica ble kjørt i en god, gammel Jaguar, mens vi andre klatret inn i bussen de hadde leid for å frakte gjestene til lokalet på Kjelsås.
På Kjelsås var det bare til å komme seg inn på kjøkken og være med å få alt klart. Mye som skulle gjøres, men vi var en fin gjeng, og hadde stort sett kontrollen. tror jeg.

Flotte bilen altså!

Bordpynt

Både maten, og kakene fikk masse skryt, og det virket som alle gjestene var kjempefornøyde.
Jeg hadde grudd meg litt for å holde tale, fordi jeg var redd for at jeg kom til å begynne tute, men det gikk heldigvis veldig fint. Ingen problem å holde tale selv, men da de andre holdt taler kom tårene igjen, og jeg snufset og lo om hverandre.
Vi koste oss kjempemasse, og det var et nydelig bryllup. Det eneste som la en demper på det, var det dumme øyet mitt! Det ble bare rødere og rødere, og det klødde som besatt!

♥ Herr og Fru Belseth Mestre ♥

Da klokken var 21.30 snakket jeg med Alf-Inge og Monica, for da kjente jeg at jeg orket ikke mer. De så jo at øyet var helt ille, og begge var enige om at jeg burde komme meg hjem til hotellet, vaske av sminken, og ta en allergitablett igjen. Jeg var glad de forsto, men jeg hadde irrdårlig samvittighet for å forlate bryllupet så tidlig. Den svei langt inne i hjerterota.
Jeg gikk snarveien gjennom skogen, og bort til trikkeholdeplassen på Kjelsås. Heldigvis sto trikken klar, så jeg slapp å vente.
Da jeg hoppet av trikken på jernbanetorget, rant det sånn fra øyet at folk trodde sikkert det var tårer. Huff…

Mamma og de hadde dradd tidligere på kvelden, og da jeg kom til hotellet lå selvsagt Mamma og sov som en stein. Jeg gikk inn på badet for å vaske av meg sminken, og der, rett foran meg på vasken, der lå allergitabletten som jeg trodde jeg hadde tatt tidligere på dagen. Er det virkellig MULIG??? Det er jo ikke rart øyet ikke ble bedre. Jeg var så frustrert at jeg ville hyle høyt!
Jeg tok tabletten, vasket av meg sminken, og la meg på sengen med en kald klut over det vonde øyet. Jeg sovnet som et skudd, og sov helt til 06.30 neste morgen.

Mamma var våken for lengst, og kvitret i vei. Jeg ville helst dra dyna over hodet.
– Hva tid kom du hjem, Anja? Tok du taxi?
– Nei, jeg gikk gjennom skogen, og tok trikken.
– Oj, da var du heldig!
– Jaha?
– Ja, det var et mord på Kjelsås i natt!
– TOSK! Du er så teit, Mamma!
– Det er sant altså!!!
– For noe tøys! Jeg gidder ikke høre på deg engang!
– Neivel, men det ER sant altså!!!

Jeg gryntet, og himlet med øynene. Mamma liker som regel å skremme meg litt, men dette var nå litt drøyt, syntes jeg. Etterhvert tuslet jeg ut på badet og skvettet litt kaldt vann i ansiktet, og heldigvis var øyet mye bedre.
Da jeg kom inn på rommet igjen satt Mamma og så på nyhetene, og hjelpes… Der snakket de faktisk om et drap som var begått på Kjelsås samme natt! Den følelsen kan egentlig ikke beskrives, det var grøsselig ekkelt å tenke på. Jeg hadde gått mutters alene gjennom skogen…
Nå levde jo jeg i beste velgående, takk Gud! Men jeg begynteå tenke på bryllupsgjestene, og ba i mitt stille sinn om at det ikke måtte være noen av dem.
Det viste seg at alle “våre” var kommet seg trygt hjem etter en knallfin bryllupsfest som varte til langt på natt. Heldigvis!

Det gjennsto bare for oss å spise frokost, og pakke før vi sjekket ut og satte kursen mot Haugesund igjen. Hadde vi hatt bedre tid ville vi selvsagt vært med Alf-Inge og Monica denne dagen også, men slik ble det ikke siden vi hadde et fly å rekke.
Men jeg og Mamma tenker litt på å ta en helg i Oslo og bare kose oss, så da blir det nok mer tid.
Og da skal jeg ikke gå alene i skogen. Eller noe annet sted, for den saks skyld. Hehe…

OSLOVE <3

Oslohelgen ble en flott helg, med mye gøy, og mye glede. Og selvsagt noen utfordringer. (Slik det alltid er når jeg skal ut på tur.)
Jeg har jo denne greia med at jeg ikke liker flyplasser, fly, togstasjoner, tog, og i allefall ikke FOLK!
Jeg liker generelt IKKE å reise. Jeg liker å være FRAMME! Hehe
Så da sier det seg selv, at i løpet av en slik helg blir man pushet laaaangt ut av comfortsonen, flere ganger.

Snille Ronny sørget for at jeg, Mari-Lene, Mamma, Alfons og Julia kom oss til flyplassen i passe tid. Mamma gikk og printet ut sånne bagasjelapper til koffertene våre, og vi måtte selvsagt diskutere hvem som skulle ha hvilken lapp, noe som viste seg at spillte ingen rolle, siden alle var like, og ikke minst måtte vi få inn med teskje hvordan man fester dem, og hvilken del som skal beholdes og sånn. Familien Kaos på tur…

Hele familien ruslet gjennom sikkerhetskontrollen uten en lyd. Jeg gikk mot kontrollen med bange anelser, og som forventet så begynte maskinen å pipe febrilsk da jeg gikk gjennom. Helt normalt.
Kanskje ikke så rart siden jeg hadde solbrillene oppå hodet. Jaja… Jeg visst jo ikke at de var der, så det var ikke eeeegentlig min feil.
Til slutt var alle kommet seg gjennom, til og med jeg, og vi kunne sette oss ned ved et bord og bare vente.
Siden jeg ikke liker flyplasser var jeg utålmodig og smånervøs.
Og siden jeg ikke liker folk, så vil jeg jo helst være blant de første inn på flyet, for det å komme inn i et trangt fly som er fullt av folk, gir meg litt noia.
Desverre så hadde reisefølge mitt vanvittig god tid, iiiingen vits å skynde seg, for vi hadde jo seter uansett. Og ikke våget jeg gå å stille meg i kø alene heller, for det var jo FOLK der. Fremmede folk. MASSE fremmede folk! Huttemejtu…
Men under over alle under, jeg overlevde, og vi kom oss ombord i flyet, og selv om jeg ikke liker fly, så landet vi mer eller mindre trygt i Oslo.

Togturen fra Gardermoen til Oslo S var som vanlig et mareritt. Stappfullt tog. Kun ståplasser igjen. Så da sto vi der da, som sild i tønne. Fysj så ubehagelig det var. En av mannfolkene som sto der med oss hadde druknet seg i parfyme, så det STINKET. Jeg svettet, hadde vondt i hodet, og ble kvalm av lukten.. Jeg kikket bort på Julia som er gravid, og hun så like bleik ut som jeg følte meg.
Er det rart jeg ikke liker tog, tenkte jeg stille.
Tror alle var like happy da vi endelig stoppet på Oslo S, og vi kunne velte ut av den stinkende vognen. Det luktet til og med bedre på Oslo S!

I flokk og følge gikk vi bort til hotellet vårt, som ligger like ved Børsparken, kun et par minutter fra Oslo S. Julia og Alfons fikk sine rom med en gang, men jeg og Mamma ville ha et rom med utsikt mot operaen og børsparken, så vi måtte vente til 15.00
ML skulle bo i leilighet, men de hun skulle bo med var ikke i Oslo før til kvelden, så hun ble værende med oss en stund, frem til hun skulle møte en vennine fra tiden i Big Brother.

Etter togturen hadde jeg en heidundrende hodepine, og planen var å hvile seg litt når vi fikk rommet, jeg var jo stuptrøtt siden jeg hadde vært våken siden ca midt på natta. Slik gikk det selvsagt ikke, for den kommende brudgommen, Alf Inge, kom like før rommet vårt ble klart. Så da var det bare til å få bagasjen opp, skifte til litt lettere klær, og hive i seg noe smertestillende siden vi skulle jobbe på kjøkkenet. 
Rommet vårt, nr 607 hadde fantastisk flott utsikt, og vi var enige om at det hadde vært verd å vente på, så det rommet vil vi ha neste gang også. 

Utsikt mot Operaen

Jeg og Alf Inge forlot hotellet ganske kjapt, for vi skulle til leiligheten deres først hvor det sto masse greier som skulle til lokalet på Kjelsås. For å komme til leiligheten måtte vi ta trikk… Jeg tror aldri jeg har tatt trikk før, så det tenkte jeg at var kjempeskummelt. (Selvsagt en del av min velutviklede kollektivtransportangst.) Heldigvis så hjalp Alf Inge meg med å installere en sånn billett-app, og viste meg hvordan jeg skulle bestille. Bare sånne ting er skummelt synes jo jeg. Livredd for å bestille feil, og så bli tatt i kontroll liksom. Hahaha… Under over alle under, vi kom oss på rett trikk, og det gikk helt fint, selv om det var masse skumle folk der. I allefall folk. 

Leiligheten til Alf Inge og Monica ligger på Torshov, og var kjempekoselig, og det var gøy å se hvor de bor nå. Og så fikk jeg jo hilse på de to søte rottene deres også. Jeg er ikke spesielt redd rotter, så jeg klappet dem, og fortalte dem selvsagt hvor vakre de var. De var selvsagt helt enige. Hehe..
Siden leiligheten var fyllt opp med både matvarer og bryllupspynt, så skulle mamma`n til Monica og samboeren, komme med bilen, men først måtte Alf Inge ha seg noe mat, så han slengte en pizza i ovnen. Jeg benyttet anledningen til å hvile meg på sofaen, for hodepinen hadde absolutt ikke gitt seg, og jeg var jo kjempetrøtt. Det var herlig å ligge der og slappe av, og selv om jeg ikke sov så hjalp i allefall hvilen littegranne. 
Det var litt trygt og greit å få hilse på dem før den store dagen, og de var kjempehyggelige, og lette prate med begge to. Jeg synes jo alltid det er litt skummelt å hilse på nye mennesker, men dette var i allefall ikke noe å grue seg til. 🙂

Disse to fine kompisene altså. ♥

Vi stappet bilen full av alt mulig, og jammen ble det plass til oss også, så da durte vi i vei til Folkets Hus på Kjelsås. Vel fremme var det bare til å lesse alt UT av bilen igjen, og inn på lokalet. Resten av kvelden sto vi og jobbet med det som kunne gjøres såpass tidlig i forkant. Mesteparten skulle vi selvsagt gjøre neste dag (fredagen) men det var fortsatt masse vi kunne gjøre denne torsdagskvelden. Blant annet MASSE løk som skulle skrelles, og skjæres. Heldige meg som fikk den jobben. Hihi

Nok løk i allefall.

Etterhvert ble det så seint at vi fant ut at nå fikk det være nok, resten får vi ta i morgen. Så da gikk vi snarveien gjennom skogen for å komme bort til trikkeholdeplassen. Denne gangen klarte jeg å bestille billett helt alene, du verden. Hihi…
Alf-inge skulle av trikken en god stund før meg, så det siste stykket måtte jeg trikke avgårde alene. Heldigvis så gikk det bra det også. (Det går jo som regel veldig bra, selv om jeg gruer meg fillete til alt mulig. Haha )

Trikkeholdeplassen på Kjelsås.

Jeg kom meg av på Jernbanetorget, og tuslet bort på hotellet. Mamma hadde akkurat lagt seg, så jeg stupte til seng jeg også, og tenkte at jeg kom sikkert til å sove kjempegodt siden jeg hadde vært våken siden 03.00 natten før. Yeah right… 

 

En sommer er over

Vi er i slutten av August, og høsten er like rundt hjørnet. ENDELIG!
Og i dag er det akkurat 4 mnd igjen til julaften. 😀
De som kjenner meg vet at jeg liker høsten MYE bedre enn sommer og sol. Jeg er ikke glad i sterk sol, og når gradestokken viser over 20 grader, ja da går jeg nesten i dvale. Drar gardinene foran vinduene, og har bordvifte som blåser kald luft i stua, og lever av vann, is, yoghurt, vannmelon, pastasalat, og andre kalde ting.
Denne sommeren har vært langt over gjennomsnittet varm og tørr, og enkelte dager har jeg vurdert å flytte til Antarktis!
Men jeg skal ikke klage, i allefall ikke så mye, for sommeren har jammen meg vært fin også.

I starten på ferien fikk jeg besøk av May Tove og Chris fra Sotra, og det var kjempekoselig! Vi gikk tur i Uradalen og Vangen, var på besøk hos familie og venner, besøkte Haraldstøttå, kjørte tur til Åkrasanden, og var ute og spiste sammen. Det var noen flotte dager, hvor vi virkelig fikk nyte sommeren i Haugesund, fra morgen til kveld.

Meg og Chris i Uradalen

Meg og May Tove på Åkrasanden

I Juli var det tid for Ironman, både fulldistanse og 70.3. I gjengen vår har vi ei fantastisk dame som heter Liv, og hun skulle være med på FULLDISTANSE Ironman. Det sier seg selv at vi gledet oss i en fillehaug til å være heiagjeng for henne!
Og da dagen kom var vi nede på kaien i målområdet fra 12 om formiddagen, til 23.00 på kvelden. Og vi heiet alt vi var gode for! Ikke bare på Liv, men på ca ALLE! Vi hoppet og heiet, sang og danset, ropte og brølte, klappet og vinket, og da Liv sjanglet i mål tror jeg nesten vi var like glade som henne. Vi hadde nesten ikke stemme igjen, og var røde og hovne på innsiden av hendene etter å ha klappet hele dagen. Hahaha…
Men FOR en dag! Vi gleder oss SÅ masse til neste års Ironman, og skal nok heie like mye da. Oppfordrer ALLE kjente til å stille seg langs løypa og heie på utøverne, for det er helt sykt gøy!!!

Etter å ha stått og svettet i solen hele dagen, fikk vi alu-kapper så vi ikke skulle fryse. Hehe

Etter en utrolig varm periode i sommer, med temperaturer på over 30 grader, så trengte jeg å komme meg litt vekk. Jeg var sliten og lei, og rett og slett nedfor, uten at det var noen spesiell grunn til det. Da tok jeg en god avgjørelse. Jeg dro på hytta!
En halvtime etter avgjørelsen var tatt, så var jeg og hundene på vei til Jervhålå på Seljestad. Helt impulsivt dro vi avgårde.
Jeg hadde noen helt nydelige, flotte, fredelige dager der oppe. Og bare det å puste inn fjelluft, slappe av, gå tur, og lese en god bok gjorde at jeg fikk hentet meg inn. Den turen var som terapi.
Den ene kvelden kom det til og med noen regndråper! Det hadde ikke regnet på ukevis, så jeg ble så lykkelig av regnet. Da kom jeg på et ordtak som jeg hadde hørt: “Hvis du tror at solen gjør deg lykkelig har du aldri danset naken i regnet.
Vel, siden jeg hadde hele fjellet for meg selv, så gjorde jeg nettopp det. Danset naken i regnet. Og lo mot regndråpene som falt mot den solvarme huden min. Hadde noen sett meg hadde jeg sikkert blitt lagt inn på en festlig avdeling, men jeg tror det må være det beste øyeblikket i hele sommer.

SÅÅÅÅ glad for at det kom noen kjølige regndråper!

Et annet stort øyeblikk i sommer var selvsagt Haugaland Pride som jeg skrev om i et tidligere innlegg. Dagen var magisk! Haugesund badet i regnbuefargene, og folk smile, lo, sang og danset. Kjærligheten var til å ta og føle på. Paraden ble større enn noen hadde trodd, og ca 2500 mennesker gikk i paraden for å vise at det er greit å elske hvem man vil. Og som det sto på en plakat: Verden har større problemer enn at en gutt kysser en gutt, eller en jente kysser en jente!
SÅ ENIG, og jeg stiller selvsagt i paraden med mine venner neste år også!

Jeg kler regnbuefarger selv om jeg er hetero, det skal jeg ha!

Sommeren ble avsluttet med bryllup i Oslo, men det kommer i et eget innlegg. 🙂

Haugesund Pride

Aldri før har jeg vært så stolt av byen min som i dag! Haugesund leverte virkelig!
Haugesund Pride ble arrangert for første gang, og jeg, og mange med meg, var nok litt spente på hvordan oppmøtet kom til å være. Haugesunds egen Pride-general, Heming Welde Thorbjørnsen sa i sin tale i byparken at han hadde håpet på et oppmøte på 500. Haugesunds Avis skriver at vi var ca 2000 mennesker i paraden i dag. HURRA!

HAPPY PRIDE DAY!

Jeg var tidlig ute, og allerede da var det samlet seg masse folk på rådhusplassen hvor paraden skulle starte. Jeg hadde selvsagt kledd meg med regnbuefarger og unicorn t-skjorte, og selvsagt hadde jeg regnbueflagg til å vifte med. Da jeg kom ned på rådhusplassen traff jeg kjentsfolk med en gang, og vi skravlet om løst og fast, og var enige om at det var fint å se så mange mennesker. Fine, fargerike mennesker. Mangfold. Kreative kostymer og antrekk. Smil, latter og glede. Alle ville være med på å feire kjærligheten, og vise at man kan elske hvem man vil.

Jarand og meg. Gjensynsgleden var KJEMPESTOR! <3

Jon og meg, like happy begge to!

Mari-Lene og Annhild. Fine jentene mine. <3

Jeg gikk sammen med Anne Sofie, Kenneth, Arne, Mari-Lene og Annhild, og vi sang og danset og koste oss. På Pride park i byparken var det stappfullt av folk, og regnbueflaggene vaiet over hele parken.
Heming Welde Thorbjørnsen holdt en tale som fikk tårene frem i mange av oss. Jeg sto blank i øynene, tørket en tåre, og hadde gåsehud over hele kroppen. Jeg kikket rundt meg, og oppdatet at jeg var ikke den eneste. Rundt meg sto mange hundre mennesker, like blanke på øynene som meg. Like mye gåsehud. Like beveget av ordene til unge Heming.

Espen Fernando spillte noen låter, og publikum sang med, og danset. Og det ble flere appeller etterhvert.
En dag fyllt av mye glede, men også mye alvor.
Jeg håper at fremtiden vil bli bedre for alle som kjemper for å elske hvem de vil.

Anne Sofie, meg, Kenneth & Arne.

 

#LOVEISLOVE #ALTERLOVE
 

Turister i Skånevik

Jeg virkelig ELSKER å være turist i eget distrikt! Vi har det alltid kjempegøy på turene våre. Og ikke minst så kommer vi oss ut og får sett masse flotte steder i distriktet. Denne gangen gikk turen til idylliske Skånevik, i Sunnhordland.
På forhånd hadde jeg (som vanlig) en liten mistanke om at min medturist, den alltid like vimsete Ann Christin, kanskje ikke visst heeelt hvor langt det var til Skånevik. Men det var dit hun ville, så da ble det slik. Hun vet som regel ALDRI hvor langt det er dit vi skal, og som regel så har hun ikke snøring på hvilken vei vi skal heller.

Vi var knapt nok kommet ut av by`n da den godeste Ann Christin vrælte høyt, og holdt på å svinge bilen rett i autovernet og videre ut i geografien! Jeg hoppet en halvmeter i passasjersetet, og lurte på hva i alle dager hun holdt på med, mens hun sjanglet bilen videre bortover veien. Joda, da  var hun hysterisk fordi en liten flue, veps,bie eller whatever hadde ramlet ned i fanget på henne. Det stakkars lille flygedyret forsvant et eller annet sted i setet hennes, og hun flippet totalt. Heldigvis fikk jeg brølt at hun skulle SE PÅ VEIEN! Og så svingte vi inn på et busstopp, og endevendte bilen for å finne dette livsfarlige flygedyret. Vi fant selvsagt ingenting.

Varmen i bilen  var intens, og solen steikte slik den har gjort i ukevis nå. Jeg hadde gnidd meg godt inn med solfaktor 50(!) for å unngå å bli brent. Jeg tåler svært lite sol, og etter en stygg forbrenning for endel år siden så MÅ jeg bruke så høy faktor.
Da  vi kom til Isvik var jeg så kokt at jeg ba Ann Christin svinge innom på Kiwi, jeg var simpelthen NØDT til å ha noe kaldt å drikke. Noe iskaldt. Og godt. Jeg gikk inn og planen var å kjøpe en flaske farris med smak. Men altså, det er ikke så lett å unngå fristelsene når det sto Aloha-cider i det ene kjøleskapet. Det er en skikkelig jentecider, med smak av Ananas og Mango, søt og klissete, og helt i min gate. Iskald Aloha på en gloheit sommerdag er jo bare det besteste! Jeg endte opp med å kjøpe meg en cider. Kl 12 på formiddagen. Det er så gale atte! Hehe… Ann Christin kikket lattermildt på meg og flirte da jeg kom ut i bilen igjen..
– Ehh, det er ikke akkurat brus du har kjøpt deg, ser jeg…
– Nei vettuhva, sa jeg påtatt bestyrtet, de var heeeelt tom for brus der inne, kan du tenke deg?
Og så fniste vi godt begge to. Cideren smakte helt utrolig, fantastisk godt i solsteiken mens vi kjørte videre.

Denne reddet meg gjennom bilturen. ♥

Da vi kom til Ølensvåg begynt hun… Er vi ikke fremme snart? Er det langt igjen nå? Hvis vi kke ser et skilt med SKÅNEVIK snar så snur jeg asså!!!
Selv satt jeg i passasjersetet og tok livet med ro, og nøt cideren min. For min del kunne vi kjørt til huttiheiti.
Da vi kom til Etne fortsatte hun å gnåle.
– Nå er vi i Etne da er vi snart framme, er vi ikke?
– Nei, AC, det er et stykke igjen enda.
– Hæ? TULLER du med meg? Hvor er Skånevik da?
– Først må vi komme oss gjennom Etne, og så skal vi over Håland.
– Hæ? Håland? Hvor er det?
– Det er over det fjellet der.
– *Grynting og mumling. *

Nesten på toppen av Håland var det tissepause. Når folk stopper for å tisse langs veien pleier de ofte gå inn i skauen, eller noe sånn. Men det var selvsagt ikke aktuelt for Ann Christin. Tisse i skogen? Om jeg var GAL!? Det kunne jo være hoggorm der. Hun skulle ikke tisse i noen skog, langt derifra, så hun satt seg på huk rett i veikanten. Andre biler kjørte forbi, og Ann Christin lurte på hun skulle vinke til dem. Haha… Jeg er glad jeg har sprø venner, for da fremstår jeg som litt mer normal. Herlig!

Etter å ha kjørt langt, og lengre enn langt kom vi ENDELIG til Skånevik. Vi stoppet i sentrum, og kjøpte hvert vårt postkort og frimerker, slik vi alltid pleier å gjøre når vi er turister. Så kjørte vi litt videre, ut av sentrum, og inn på Skånevik Camping, hvor vår gode venninne Ingvill har campingvogn. Det var deilig å være framme, og vi satt oss på terrassen og skravelt i vei. Etter en liten stund kom enda en venninne av oss opp, Anita, hun har også campingvogn der. Kald cider var herlig, og det var en flott plass de hadde på campingen. Jeg er ikke noe glad i campingplasser, men stedet til Ingvill var egentlig ok, for det lå på en liten haug for seg selv.

Skånevik Sentrum

Plassen til Ingvill og Johnny

Skånevik Camping

Dessverre så hadde vi ikke tid til å bli så lenge, så etter 2 timer var det på tide å vende nesen hjemover igjen. Men først gikk vi ned til Anita for å se hvordan hun også hadde det i vogna/hytta si. Kjempekoselig var det, og god plass også. Og do! SKIKKELIG DO! Det blir en ekstra stjerne i boka. Hehe…
Turen hjem gikk kjapt og greit. Vi hadde en liten stopp i Ølensvåg for å kjøpe noe mat, for vi hadde ikke spist siden frokost. Så da ble det CK-burger, som vi spiste i bilen. I ølensvåg hadde det vært “Vågendagen” og selv om vi kom etter det var slutt, så var det et par fine kjøretøy igjen enda.

Denne hadde kledd meg, synes jeg. 😉

Denne Mercedes her likte jeg godt. Mye finere enn de rare, nye mercene!

Vi var begge enige om at dette hadde vært en kjempefin tur, selv om det var langt å kjøre. Og hvor ferden går neste gang er det ingen som vet. Kanskje blir det en kort tur, kanskje en lang tur. 😉

Tourists gone wild

ADVARSEL!!!
Hvis du synes at voksne folk skal oppføre seg voksent, så bør du kanskje ikke lese videre! 😉
Og hvis du er ungen til en av oss, så bør du heller ikke lese videre. Hihi…
************************************************
Ja, nei altså… Jeg er jo stort sett et voksent og fornuftig menneske i de fleste situasjoner. I allefall tror jeg det selv. Men jeg har så masse rare venner, og de lokker selvsagt lille, uskyldige meg med på all slags sprell. Og med min diagnose så har jeg selvsagt litt lite impulskontroll.
Denne gangen var det Ann Christin og Beate som lurte på om jeg ville være med på en tur til Stavanger. Beate hadde en legetime time der, og Ann Christin skulle være sjåfør. Og så ble jeg med som (u)moralsk støtte, anstand & støttekontakt. Kunne jo ikke slippe de to avgårde alene, det kunne endt i katastrofe!
– Og så må vi jo ta en kjapp tur innom Ikea, sa Ann Christin til meg dagen før. Joda, jada, selvsagt måtte vi en KJAPP tur innom Ikea når vi først var i Stavanger liksom…
Turister UTENFOR eget distrikt, denne gangen altså. 🙂

Turen ned gikk overasskende greit, og vi kjørte ikke feil en eneste gang! Hvem skulle trodd det om OSS? Planen var egentlig at Beate skulle gjøre seg ferdig hos legen, og så skulle vi på Ikea, meeeeen, da vi kom til Stavanger så var det langt over en time til Beate skulle være på sykehuset, så vi ble enige om å ta Ikea først. Det var skikkelig lurt, tenkte vi, og durte i vei til Ikea.
Selv skulle jeg ikke bruke noe penger, jeg var kun med for turen sin del, så jeg trengte selvsagt ingen handlevogn. Beate og Ann Christin skulle bare ha litt småting, men tok likevel med seg hver sin handlevogn. Man vet jo aldri hva man finner underveis…

Vi hadde vel bare kommet noen få meter inn i butikken da AC & Beate oppdaget en sofa som de syntes såg så god ut. De slengte seg oppi den, og i en hylleseksjon som hørte til utstillingen fant jeg to cocktailglass som jeg ga dem. De så riktig husvarme og fornøyde ut, og jeg ble et øyeblikk redd for at de kom til å bli sittende der resten av dagen.

I en sofa fra Ikea sitter de og tar en dram.

Heldigvis innså de at vi burde komme oss videre. De fant masse greier som de plutselig bare MÅTTE ha, så det var jammen meg bra de hadde vært fornuftige nok til å ta handlevogner med seg.
Etterhvert kom vi bort på soveromsavdelingen, og det var jo en opplevelse i seg selv. Alle vet jo at hvis man skal kjøpe seng er det viktig å teste den først, og her ble det selvsagt grundig testet. Alle senger bør tåle å hoppes i, så det måtte testes. Og selvsagt må den være god å ligge i når man er to, så det testet vi også.
Det var bare det at ingen av oss skulle kjøpe seng. Vi ville bare teste produktet. Hahaha, for noen kjerringer!

Produkttesting pågår!

Terningkast 5

Det å gå rundt på Ikea og være produkttester er selvsagt slitsomt og krevende, dere aner virkelig ikke hvor mye man skal passe på. (F.eks at de ikke er personale, eller andre, forstyrrende kunder i umiddelbar nærhet. Hehe…)
Og når man har hoppet i sengen blir man selvsagt både varm og svett, så da er det deilig å senke kroppen ned i et badekar med deilig, varmt vann og masse, masse skum. Eller uten…

Beate tar et avslappende tørrbad med en god bok.

Og Ann Christin tok for seg toalettene… Hahaha

Vi hadde det hysterisk morsomt, og fniste og fjollet og lo. Totalt ute av kontroll. Klin sprø alle tre. Ingen tvil om det i allefall. Og det er jo en kjent sak at når man har det gøy, ja da går tiden fort. VELDIG fort! Og plutselig fikk vi det travelt hvis Beate skulle rekke legen. Men handlevognene da? Vi er jo ikke på laaangt nær ferdige! Ve ble enige om å parkere handlevognene i en krok på et av utstillingsrommene, og så satse på at de fortsatt sto der når vi kom tilbake senere. Ja, for vi var i allefall enige om at vi måtte tilbake senere, vi var jo ikke halvferdige med den øverste etasjen engang, så vi hadde MASSE igjen.

Da handlevognene var (trygt?) parkert i en krok på et “rom”, gikk vi med raske skritt ut av butikken, og kom oss i bilen. Heldigvis gikk det mye raskere enn vi hadde trodd å finne sykehuset, for det var godt skiltet. Vi satt Beate av ved hovedinngangen, og ble enige om at hun skulle ringe når vi skulle hente henne.
Mens vi ventet tok jeg og AC turen til Kvadrat. Vi kunne jo ikke godt gå på Ikea uten pasienten vår!

Kvadrat var helt ok, og vi kjøpte bare noen småting. (Hårstrikk, øredobber o.l) Etter ca 2 timer ringte Beate, og var klar til å hentes, så da var det bare å finne bilen, og komme oss avgårde igjen. Vi fant faktisk rett bil på første forsøk, og DET er slett ingen selvfølge. Hehe.
Vi fant pasienten vår utenfor sykehuset, og da hun var vel plassert i baksetet satt vi kursen mot Ikea, og forhåååpentligvis handlevognene våre igjen. Nå var det selvsagt blitt rushtrafikk, så det gikk kjempeseint, og vi brukte laaang tid. Kø, kø, og atter kø!
Da vi endelig kunne svinge av til Ikea var vi glade og lettet alle tre. 🙂

Vi tok heisen opp, og fant rommet der vi hadde parkert handlevognene. De var selvsagt IKKE der! Vi holdt på le oss fillete, for det var jo egentlig bare heeeelt typisk! Selvsagt hadde personalet vært og ryddet vekk vognene våre. Jaja, vi skulle i allefall ha noe mat, så vi gikk bort mot kafèen, og hva ser vi vel like ved trappen og heisen der? DER sto jo begge handlevognene våre jomann! Sammen med en villt fremmed handlevogn som IKKE var vår.
Lykken var stor, og nå skulle vi bare ha litt å spise, så skulle vi ta for oss 1 etasje etterpå.

Jeg og Ann Christin hadde spist litt på Kvadrat, så vi ville bare ha litt dessert. Litt. LITT!!! Vel, det er jo ikke enkelt å velge når noe av det beste du vet står linet opp foran deg, og du vil helst ha en av hver. Vi så på hverandre og fniste litt til, og forsynte oss akkurat med det vi ville. Haha.

Når man vil ha i pose og sekk… da tar man i pose og sekk!

Vi ble selvsagt alt for mette, og da vi reiste oss for å gå ned og fortsette shoppingen var det uffing og stønning i alle ender. Haha… Men vi kom oss ned, og det er jo DER det er masse gøy. Alt mulig. Og selv jeg som ikke skulle ha noe, fant selvsagt litt dill og litt dall, og litt mer dill og litt mer dall… Typisk Ikea syndrom, det der. Hehe…

Da vi til slutt, etter flere timer på Ikea, gikk mot kassene hadde begge handlevognene haug på seg. Jeg kikket skeptisk på handlevognene og lurte på hvordan i alle dager vi skulle få alt det der inni den vesle bilen til Ann Christin. Men jeg har jo sett før, at selv om bilen er liten, så er det helt utrolig hvor mye man får plass til inni der! Og under over alle under, det gikk faktisk fint denne gangen også. (Men jeg er glad vi ikke hadde mer med oss. Hehe.)

Det var en fin tur, med fantastisk jenter, akkurat det jeg trengte etter den siste tiden! Tusen takk, jenter, dere er bare BEST! ♥