hits

HJELP DET ER JUL!

Tradisjonen tro så går jeg i samme "fella" hvert eneste år når jeg skal kjøpe juletre. Jeg faller nemlig ALLTID for det største, fineste treet av alle! Og jeg bare MÅ ha det! At det kun er 220 under taket her hjemme, har selvsagt mindre betydning. Hahaha
I år hadde jeg begrenset meg, og juletreet var bare 260 høyt, og jeg var strålende fornøyd da jeg kjørte hjem med det, og satt det på låven noen dager. I allefall et døgn fikk det stå der før jeg dro det i hus...
 
I går, etter helgevasken så klødde jeg sånn i fingrene etter å pynte tre, at jeg ga etter. Jeg klarte faktisk å få det med meg inn uten hjelp, selv om det var både stort, tungt, og uhamselig.
Yttergangen min er knøttliten og full av rot, og da jeg endelig hadde fått juletreet inn der, og skulle dra det videre inn i stuen, så klarte jeg selvsagt å velte både skohylle, ski, staver, og fiskestang og alt mulig rart. Jeg knurret inni meg, mens jeg fikk kranglet juletreet mitt videre inn i stuen.
Og det var jo da morroa virkelig begynte!

Presang til snille barn.
 
Først var det jo å få de tre taggene på juletrefoten til å stå i riktig posisjon, så skulle jeg altså "bare" løfte treet opp, slik at nederste del av stammen traff MIDT oppi juletrefoten. Pis øff kæik...
Sånn rent bortsett fra at de tre taggene alldeles ikke ville stå i rett posisjon samtidig, og det å løfte opp et svært tre på 260 når det er 220 høyt under taket er selvsagt en utfordring, og ikke minst så er det KLIN UMULIG å treffe MIDT oppi den teite juletrefoten, for den ser jeg jo ikke engang under alt det grønne når jeg står med armene rundt juletre og prøver å løfte det høyt nok.
For et syn jeg må ha vært... Jeg og juletreet kranglet med juletrefoten, og jeg svettet som en gris der jeg strevde med å få det på plass.
Til slutt traff jeg sånn noenlunde midt oppi, og juletre sto ganske beint og fint. Jeg måtte bare klippe litt av toppen og sånn. HAH!!!
Kan tro jeg var fornøyd, og endelig kunne jeg smile igjen! Nå var det jo bare det kjekkeste igjen: PYNTE! :D
 
Jeg fant frem de nye, ishvite ledlysene fra i fjor, og surret dem rundt og rundt, og det ble ganske ok, men det var litt lite lys syntes jeg, men det fikk nå så være. Jeg var fornøyd med at de virket jeg. Hehe...
Da lysene var på plass kom jeg på at hjelpes, øverste del av juletrefoten skal vris mot høyre, eller venstre, eller noe sånn, for at den skal låses og treet stå trygt og stabilt. Alltid noe...
Jeg la meg flatt på gulvet, og ålte meg innunder juletreet, og prøvde å vri. Det var jo det dummeste jeg gjorde i hele går, for vips, så veltet hele treet ut av juletrefoten, og over meg. Jeg skal love at jeg knurret og freste der jeg lå og kavde under 480 julelys, og et voldelig juletre!
Jeg spyttet ut noen barnåler, og truet med å bytte det ut med et kunstig tre hvis det ikke begynte å samarbeide litt mer! (Ok, kunstig tre kommer ALDRI i hus her, men man sier jo ofte ting man ikke mener når man er sinna.)
 
Det var bare til å begynne helt fra start. Få juletrefoten i posisjon, treffe oppi midten, og prøve å vri på et vis.
Aner ikke hvor mange ganger jeg måtte forsøke før jeg traff sånn ca midt oppi, men det gikk på et vis til slutt. Men jeg våget ikke åle meg under juletre for å vri, så nå får det bare stå slik det står, selv om juletrefoten ikke er låst.
Omsider fikk jeg pynte juletre, og det var kjempekoselig det, men mange viktige avgjørelser må jo tas underveis. Skal jeg ha glitter på? Hvilken vei skal glitteret henge i år? Hvilken av toppstjernene mine skal jeg bruke? Er jeg fornøyd med hvordan pynten henger? Osv...
Juletre fikk både glitter og stjerne så klart, men jeg var litt skuffet fordi det hadde så lite lys, men jeg hadde jo ikke flere isvite, og jeg ville ikke blande ishvite og varmhvite lys, så det fikk nå bare være. Da var juletreet ferdig pyntet. Eller???? Åh neida, slett ikke!!!
 
Hvit stjerne måtte det nesten bli.

Senere på dagen var jeg nemlig innom hos min kjære Mamma, og snill som hun er så hadde hun kjøpt en boks med ishvite lys til meg! Jeg hadde "sutret" litt dagen før over at jeg hadde så få lys, og nå hadde hun vært og kjøpt 480 flunkende, nye ishvite lys til meg! HURRA!
Jeg ble så utrolig glad! Da jeg kom hjem igjen avpyntet jeg hele juletreet, haha, og fikk på de nye lysene også. Og så pyntet jeg hele juletreet på nytt. Det ble SÅÅÅ mye bedre!
Og endelig, selv om treet står litt skjevt, så er det i allefall blitt kjempefint! Dessverre er det ikke så lett å få det frem på bilder, det må nesten bare oppleves.
Så da kan jeg slappe av og nyte resten av julen, og det håper jeg dere også gjør.

GOD JUL

Bryllupet

BRYLLUPSDAGEN:
Selvsagt var jeg våken mange timer før det som var planen, så 04.00 var jeg lys våken. Og selvsagt våknet jeg med et rødt, hovent øye. Allergi er kjempefestlig. Prøvde å sove videre, men det var selvsagt helt umulig. Rommet var for varmt, og dessuten klødde jeg jo sånn på øyet.
Etter en evighet sto de andre også opp, og så gikk vi ned og spiste en god frokost sammen.
Etterpå var det dusjing, og sminking og klær som sto på programmet. Og til tross for at øyet mitt verket fortsatt, så fikk jeg nå ordnet både sminke og hår. Jeg regnet med at det kom til å bli bedre snart, for jeg hadde tatt allergitablett. (trodde jeg)

Klar for bryllup.

Taxien kom ca presis, og vi satte kursen mot vakre Kampen Kirke.
Vielsen var kjempefin, og hos meg kom tårene i samme sekund som dørene gikk opp, og Monica kom inn. Vakreste bruden i verden! Det var lett å seg at Alf-Inge var veldig stolt, så jeg måtte snufse litt mer. De to er så så fine sammen. <3
Jeg snufset meg gjennom det meste av vielsen, og det hjalp nok ikke akkurat på øyet mitt det heller. Og jeg var sjeleglad for at jeg hadde kjøpt vannfast mascara i allefall! (Ellers hadde jeg sikkert sett ut som Marilyn Manson på det verste!)
Både Alf-Inge og Monica strålte av lykke da de hadde gitt hverandre sitt ja.

Akkurat slik ser EKTE lykke ut! ♥

Etter vielsen var det fotografering ute på trappa, der samtlige holdt på å blåse vekk. Alt tiden jeg hadde brukt på håret tideligere på dagen var helt forgjeves. Nå ble håret forvandlet til et forblåst kråkereir. Hihi...
Alf-Inge og Monica ble kjørt i en god, gammel Jaguar, mens vi andre klatret inn i bussen de hadde leid for å frakte gjestene til lokalet på Kjelsås.
På Kjelsås var det bare til å komme seg inn på kjøkken og være med å få alt klart. Mye som skulle gjøres, men vi var en fin gjeng, og hadde stort sett kontrollen. tror jeg.

Flotte bilen altså!

Bordpynt

Både maten, og kakene fikk masse skryt, og det virket som alle gjestene var kjempefornøyde.
Jeg hadde grudd meg litt for å holde tale, fordi jeg var redd for at jeg kom til å begynne tute, men det gikk heldigvis veldig fint. Ingen problem å holde tale selv, men da de andre holdt taler kom tårene igjen, og jeg snufset og lo om hverandre.
Vi koste oss kjempemasse, og det var et nydelig bryllup. Det eneste som la en demper på det, var det dumme øyet mitt! Det ble bare rødere og rødere, og det klødde som besatt!

♥ Herr og Fru Belseth Mestre ♥

Da klokken var 21.30 snakket jeg med Alf-Inge og Monica, for da kjente jeg at jeg orket ikke mer. De så jo at øyet var helt ille, og begge var enige om at jeg burde komme meg hjem til hotellet, vaske av sminken, og ta en allergitablett igjen. Jeg var glad de forsto, men jeg hadde irrdårlig samvittighet for å forlate bryllupet så tidlig. Den svei langt inne i hjerterota.
Jeg gikk snarveien gjennom skogen, og bort til trikkeholdeplassen på Kjelsås. Heldigvis sto trikken klar, så jeg slapp å vente.
Da jeg hoppet av trikken på jernbanetorget, rant det sånn fra øyet at folk trodde sikkert det var tårer. Huff...

Mamma og de hadde dradd tidligere på kvelden, og da jeg kom til hotellet lå selvsagt Mamma og sov som en stein. Jeg gikk inn på badet for å vaske av meg sminken, og der, rett foran meg på vasken, der lå allergitabletten som jeg trodde jeg hadde tatt tidligere på dagen. Er det virkellig MULIG??? Det er jo ikke rart øyet ikke ble bedre. Jeg var så frustrert at jeg ville hyle høyt!
Jeg tok tabletten, vasket av meg sminken, og la meg på sengen med en kald klut over det vonde øyet. Jeg sovnet som et skudd, og sov helt til 06.30 neste morgen.

Mamma var våken for lengst, og kvitret i vei. Jeg ville helst dra dyna over hodet.
- Hva tid kom du hjem, Anja? Tok du taxi?
- Nei, jeg gikk gjennom skogen, og tok trikken.
- Oj, da var du heldig!
- Jaha?
- Ja, det var et mord på Kjelsås i natt!
- TOSK! Du er så teit, Mamma!
- Det er sant altså!!!
- For noe tøys! Jeg gidder ikke høre på deg engang!
- Neivel, men det ER sant altså!!!

Jeg gryntet, og himlet med øynene. Mamma liker som regel å skremme meg litt, men dette var nå litt drøyt, syntes jeg. Etterhvert tuslet jeg ut på badet og skvettet litt kaldt vann i ansiktet, og heldigvis var øyet mye bedre.
Da jeg kom inn på rommet igjen satt Mamma og så på nyhetene, og hjelpes... Der snakket de faktisk om et drap som var begått på Kjelsås samme natt! Den følelsen kan egentlig ikke beskrives, det var grøsselig ekkelt å tenke på. Jeg hadde gått mutters alene gjennom skogen...
Nå levde jo jeg i beste velgående, takk Gud! Men jeg begynteå tenke på bryllupsgjestene, og ba i mitt stille sinn om at det ikke måtte være noen av dem.
Det viste seg at alle "våre" var kommet seg trygt hjem etter en knallfin bryllupsfest som varte til langt på natt. Heldigvis!

Det gjennsto bare for oss å spise frokost, og pakke før vi sjekket ut og satte kursen mot Haugesund igjen. Hadde vi hatt bedre tid ville vi selvsagt vært med Alf-Inge og Monica denne dagen også, men slik ble det ikke siden vi hadde et fly å rekke.
Men jeg og Mamma tenker litt på å ta en helg i Oslo og bare kose oss, så da blir det nok mer tid.
Og da skal jeg ikke gå alene i skogen. Eller noe annet sted, for den saks skyld. Hehe...

OSLOVE <3

Oslohelgen ble en flott helg, med mye gøy, og mye glede. Og selvsagt noen utfordringer. (Slik det alltid er når jeg skal ut på tur.)
Jeg har jo denne greia med at jeg ikke liker flyplasser, fly, togstasjoner, tog, og i allefall ikke FOLK!
Jeg liker generelt IKKE å reise. Jeg liker å være FRAMME! Hehe
Så da sier det seg selv, at i løpet av en slik helg blir man pushet laaaangt ut av comfortsonen, flere ganger.

Snille Ronny sørget for at jeg, Mari-Lene, Mamma, Alfons og Julia kom oss til flyplassen i passe tid. Mamma gikk og printet ut sånne bagasjelapper til koffertene våre, og vi måtte selvsagt diskutere hvem som skulle ha hvilken lapp, noe som viste seg at spillte ingen rolle, siden alle var like, og ikke minst måtte vi få inn med teskje hvordan man fester dem, og hvilken del som skal beholdes og sånn. Familien Kaos på tur...

Hele familien ruslet gjennom sikkerhetskontrollen uten en lyd. Jeg gikk mot kontrollen med bange anelser, og som forventet så begynte maskinen å pipe febrilsk da jeg gikk gjennom. Helt normalt.
Kanskje ikke så rart siden jeg hadde solbrillene oppå hodet. Jaja... Jeg visst jo ikke at de var der, så det var ikke eeeegentlig min feil.
Til slutt var alle kommet seg gjennom, til og med jeg, og vi kunne sette oss ned ved et bord og bare vente.
Siden jeg ikke liker flyplasser var jeg utålmodig og smånervøs.
Og siden jeg ikke liker folk, så vil jeg jo helst være blant de første inn på flyet, for det å komme inn i et trangt fly som er fullt av folk, gir meg litt noia.
Desverre så hadde reisefølge mitt vanvittig god tid, iiiingen vits å skynde seg, for vi hadde jo seter uansett. Og ikke våget jeg gå å stille meg i kø alene heller, for det var jo FOLK der. Fremmede folk. MASSE fremmede folk! Huttemejtu...
Men under over alle under, jeg overlevde, og vi kom oss ombord i flyet, og selv om jeg ikke liker fly, så landet vi mer eller mindre trygt i Oslo.

Togturen fra Gardermoen til Oslo S var som vanlig et mareritt. Stappfullt tog. Kun ståplasser igjen. Så da sto vi der da, som sild i tønne. Fysj så ubehagelig det var. En av mannfolkene som sto der med oss hadde druknet seg i parfyme, så det STINKET. Jeg svettet, hadde vondt i hodet, og ble kvalm av lukten.. Jeg kikket bort på Julia som er gravid, og hun så like bleik ut som jeg følte meg.
Er det rart jeg ikke liker tog, tenkte jeg stille.
Tror alle var like happy da vi endelig stoppet på Oslo S, og vi kunne velte ut av den stinkende vognen. Det luktet til og med bedre på Oslo S!

I flokk og følge gikk vi bort til hotellet vårt, som ligger like ved Børsparken, kun et par minutter fra Oslo S. Julia og Alfons fikk sine rom med en gang, men jeg og Mamma ville ha et rom med utsikt mot operaen og børsparken, så vi måtte vente til 15.00
ML skulle bo i leilighet, men de hun skulle bo med var ikke i Oslo før til kvelden, så hun ble værende med oss en stund, frem til hun skulle møte en vennine fra tiden i Big Brother.

Etter togturen hadde jeg en heidundrende hodepine, og planen var å hvile seg litt når vi fikk rommet, jeg var jo stuptrøtt siden jeg hadde vært våken siden ca midt på natta. Slik gikk det selvsagt ikke, for den kommende brudgommen, Alf Inge, kom like før rommet vårt ble klart. Så da var det bare til å få bagasjen opp, skifte til litt lettere klær, og hive i seg noe smertestillende siden vi skulle jobbe på kjøkkenet. 
Rommet vårt, nr 607 hadde fantastisk flott utsikt, og vi var enige om at det hadde vært verd å vente på, så det rommet vil vi ha neste gang også. 

Utsikt mot Operaen

Jeg og Alf Inge forlot hotellet ganske kjapt, for vi skulle til leiligheten deres først hvor det sto masse greier som skulle til lokalet på Kjelsås. For å komme til leiligheten måtte vi ta trikk... Jeg tror aldri jeg har tatt trikk før, så det tenkte jeg at var kjempeskummelt. (Selvsagt en del av min velutviklede kollektivtransportangst.) Heldigvis så hjalp Alf Inge meg med å installere en sånn billett-app, og viste meg hvordan jeg skulle bestille. Bare sånne ting er skummelt synes jo jeg. Livredd for å bestille feil, og så bli tatt i kontroll liksom. Hahaha... Under over alle under, vi kom oss på rett trikk, og det gikk helt fint, selv om det var masse skumle folk der. I allefall folk. 

Leiligheten til Alf Inge og Monica ligger på Torshov, og var kjempekoselig, og det var gøy å se hvor de bor nå. Og så fikk jeg jo hilse på de to søte rottene deres også. Jeg er ikke spesielt redd rotter, så jeg klappet dem, og fortalte dem selvsagt hvor vakre de var. De var selvsagt helt enige. Hehe..
Siden leiligheten var fyllt opp med både matvarer og bryllupspynt, så skulle mamma`n til Monica og samboeren, komme med bilen, men først måtte Alf Inge ha seg noe mat, så han slengte en pizza i ovnen. Jeg benyttet anledningen til å hvile meg på sofaen, for hodepinen hadde absolutt ikke gitt seg, og jeg var jo kjempetrøtt. Det var herlig å ligge der og slappe av, og selv om jeg ikke sov så hjalp i allefall hvilen littegranne. 
Det var litt trygt og greit å få hilse på dem før den store dagen, og de var kjempehyggelige, og lette prate med begge to. Jeg synes jo alltid det er litt skummelt å hilse på nye mennesker, men dette var i allefall ikke noe å grue seg til. :)

Disse to fine kompisene altså. ♥

Vi stappet bilen full av alt mulig, og jammen ble det plass til oss også, så da durte vi i vei til Folkets Hus på Kjelsås. Vel fremme var det bare til å lesse alt UT av bilen igjen, og inn på lokalet. Resten av kvelden sto vi og jobbet med det som kunne gjøres såpass tidlig i forkant. Mesteparten skulle vi selvsagt gjøre neste dag (fredagen) men det var fortsatt masse vi kunne gjøre denne torsdagskvelden. Blant annet MASSE løk som skulle skrelles, og skjæres. Heldige meg som fikk den jobben. Hihi

Nok løk i allefall.

Etterhvert ble det så seint at vi fant ut at nå fikk det være nok, resten får vi ta i morgen. Så da gikk vi snarveien gjennom skogen for å komme bort til trikkeholdeplassen. Denne gangen klarte jeg å bestille billett helt alene, du verden. Hihi...
Alf-inge skulle av trikken en god stund før meg, så det siste stykket måtte jeg trikke avgårde alene. Heldigvis så gikk det bra det også. (Det går jo som regel veldig bra, selv om jeg gruer meg fillete til alt mulig. Haha )

Trikkeholdeplassen på Kjelsås.

Jeg kom meg av på Jernbanetorget, og tuslet bort på hotellet. Mamma hadde akkurat lagt seg, så jeg stupte til seng jeg også, og tenkte at jeg kom sikkert til å sove kjempegodt siden jeg hadde vært våken siden 03.00 natten før. Yeah right... 




 

En sommer er over



Vi er i slutten av August, og høsten er like rundt hjørnet. ENDELIG!
Og i dag er det akkurat 4 mnd igjen til julaften. :D
De som kjenner meg vet at jeg liker høsten MYE bedre enn sommer og sol. Jeg er ikke glad i sterk sol, og når gradestokken viser over 20 grader, ja da går jeg nesten i dvale. Drar gardinene foran vinduene, og har bordvifte som blåser kald luft i stua, og lever av vann, is, yoghurt, vannmelon, pastasalat, og andre kalde ting.
Denne sommeren har vært langt over gjennomsnittet varm og tørr, og enkelte dager har jeg vurdert å flytte til Antarktis!
Men jeg skal ikke klage, i allefall ikke så mye, for sommeren har jammen meg vært fin også.

I starten på ferien fikk jeg besøk av May Tove og Chris fra Sotra, og det var kjempekoselig! Vi gikk tur i Uradalen og Vangen, var på besøk hos familie og venner, besøkte Haraldstøttå, kjørte tur til Åkrasanden, og var ute og spiste sammen. Det var noen flotte dager, hvor vi virkelig fikk nyte sommeren i Haugesund, fra morgen til kveld.

Meg og Chris i Uradalen


Meg og May Tove på Åkrasanden

I Juli var det tid for Ironman, både fulldistanse og 70.3. I gjengen vår har vi ei fantastisk dame som heter Liv, og hun skulle være med på FULLDISTANSE Ironman. Det sier seg selv at vi gledet oss i en fillehaug til å være heiagjeng for henne!
Og da dagen kom var vi nede på kaien i målområdet fra 12 om formiddagen, til 23.00 på kvelden. Og vi heiet alt vi var gode for! Ikke bare på Liv, men på ca ALLE! Vi hoppet og heiet, sang og danset, ropte og brølte, klappet og vinket, og da Liv sjanglet i mål tror jeg nesten vi var like glade som henne. Vi hadde nesten ikke stemme igjen, og var røde og hovne på innsiden av hendene etter å ha klappet hele dagen. Hahaha...
Men FOR en dag! Vi gleder oss SÅ masse til neste års Ironman, og skal nok heie like mye da. Oppfordrer ALLE kjente til å stille seg langs løypa og heie på utøverne, for det er helt sykt gøy!!!

Etter å ha stått og svettet i solen hele dagen, fikk vi alu-kapper så vi ikke skulle fryse. Hehe

Etter en utrolig varm periode i sommer, med temperaturer på over 30 grader, så trengte jeg å komme meg litt vekk. Jeg var sliten og lei, og rett og slett nedfor, uten at det var noen spesiell grunn til det. Da tok jeg en god avgjørelse. Jeg dro på hytta!
En halvtime etter avgjørelsen var tatt, så var jeg og hundene på vei til Jervhålå på Seljestad. Helt impulsivt dro vi avgårde.
Jeg hadde noen helt nydelige, flotte, fredelige dager der oppe. Og bare det å puste inn fjelluft, slappe av, gå tur, og lese en god bok gjorde at jeg fikk hentet meg inn. Den turen var som terapi.
Den ene kvelden kom det til og med noen regndråper! Det hadde ikke regnet på ukevis, så jeg ble så lykkelig av regnet. Da kom jeg på et ordtak som jeg hadde hørt: "Hvis du tror at solen gjør deg lykkelig har du aldri danset naken i regnet."
Vel, siden jeg hadde hele fjellet for meg selv, så gjorde jeg nettopp det. Danset naken i regnet. Og lo mot regndråpene som falt mot den solvarme huden min. Hadde noen sett meg hadde jeg sikkert blitt lagt inn på en festlig avdeling, men jeg tror det må være det beste øyeblikket i hele sommer.

SÅÅÅÅ glad for at det kom noen kjølige regndråper!

Et annet stort øyeblikk i sommer var selvsagt Haugaland Pride som jeg skrev om i et tidligere innlegg. Dagen var magisk! Haugesund badet i regnbuefargene, og folk smile, lo, sang og danset. Kjærligheten var til å ta og føle på. Paraden ble større enn noen hadde trodd, og ca 2500 mennesker gikk i paraden for å vise at det er greit å elske hvem man vil. Og som det sto på en plakat: Verden har større problemer enn at en gutt kysser en gutt, eller en jente kysser en jente!
SÅ ENIG, og jeg stiller selvsagt i paraden med mine venner neste år også!

Jeg kler regnbuefarger selv om jeg er hetero, det skal jeg ha!

Sommeren ble avsluttet med bryllup i Oslo, men det kommer i et eget innlegg. :)

Haugesund Pride

Aldri før har jeg vært så stolt av byen min som i dag! Haugesund leverte virkelig!
Haugesund Pride ble arrangert for første gang, og jeg, og mange med meg, var nok litt spente på hvordan oppmøtet kom til å være. Haugesunds egen Pride-general, Heming Welde Thorbjørnsen sa i sin tale i byparken at han hadde håpet på et oppmøte på 500. Haugesunds Avis skriver at vi var ca 2000 mennesker i paraden i dag. HURRA!

HAPPY PRIDE DAY!

Jeg var tidlig ute, og allerede da var det samlet seg masse folk på rådhusplassen hvor paraden skulle starte. Jeg hadde selvsagt kledd meg med regnbuefarger og unicorn t-skjorte, og selvsagt hadde jeg regnbueflagg til å vifte med. Da jeg kom ned på rådhusplassen traff jeg kjentsfolk med en gang, og vi skravlet om løst og fast, og var enige om at det var fint å se så mange mennesker. Fine, fargerike mennesker. Mangfold. Kreative kostymer og antrekk. Smil, latter og glede. Alle ville være med på å feire kjærligheten, og vise at man kan elske hvem man vil.

Jarand og meg. Gjensynsgleden var KJEMPESTOR! <3

Jon og meg, like happy begge to!

Mari-Lene og Annhild. Fine jentene mine. <3

Jeg gikk sammen med Anne Sofie, Kenneth, Arne, Mari-Lene og Annhild, og vi sang og danset og koste oss. På Pride park i byparken var det stappfullt av folk, og regnbueflaggene vaiet over hele parken.
Heming Welde Thorbjørnsen holdt en tale som fikk tårene frem i mange av oss. Jeg sto blank i øynene, tørket en tåre, og hadde gåsehud over hele kroppen. Jeg kikket rundt meg, og oppdatet at jeg var ikke den eneste. Rundt meg sto mange hundre mennesker, like blanke på øynene som meg. Like mye gåsehud. Like beveget av ordene til unge Heming.

Espen Fernando spillte noen låter, og publikum sang med, og danset. Og det ble flere appeller etterhvert.
En dag fyllt av mye glede, men også mye alvor.
Jeg håper at fremtiden vil bli bedre for alle som kjemper for å elske hvem de vil.

Anne Sofie, meg, Kenneth & Arne.

 

#LOVEISLOVE #ALTERLOVE
 

Turister i Skånevik

Jeg virkelig ELSKER å være turist i eget distrikt! Vi har det alltid kjempegøy på turene våre. Og ikke minst så kommer vi oss ut og får sett masse flotte steder i distriktet. Denne gangen gikk turen til idylliske Skånevik, i Sunnhordland.
På forhånd hadde jeg (som vanlig) en liten mistanke om at min medturist, den alltid like vimsete Ann Christin, kanskje ikke visst heeelt hvor langt det var til Skånevik. Men det var dit hun ville, så da ble det slik. Hun vet som regel ALDRI hvor langt det er dit vi skal, og som regel så har hun ikke snøring på hvilken vei vi skal heller.

Vi var knapt nok kommet ut av by`n da den godeste Ann Christin vrælte høyt, og holdt på å svinge bilen rett i autovernet og videre ut i geografien! Jeg hoppet en halvmeter i passasjersetet, og lurte på hva i alle dager hun holdt på med, mens hun sjanglet bilen videre bortover veien. Joda, da  var hun hysterisk fordi en liten flue, veps,bie eller whatever hadde ramlet ned i fanget på henne. Det stakkars lille flygedyret forsvant et eller annet sted i setet hennes, og hun flippet totalt. Heldigvis fikk jeg brølt at hun skulle SE PÅ VEIEN! Og så svingte vi inn på et busstopp, og endevendte bilen for å finne dette livsfarlige flygedyret. Vi fant selvsagt ingenting.

Varmen i bilen  var intens, og solen steikte slik den har gjort i ukevis nå. Jeg hadde gnidd meg godt inn med solfaktor 50(!) for å unngå å bli brent. Jeg tåler svært lite sol, og etter en stygg forbrenning for endel år siden så MÅ jeg bruke så høy faktor.
Da  vi kom til Isvik var jeg så kokt at jeg ba Ann Christin svinge innom på Kiwi, jeg var simpelthen NØDT til å ha noe kaldt å drikke. Noe iskaldt. Og godt. Jeg gikk inn og planen var å kjøpe en flaske farris med smak. Men altså, det er ikke så lett å unngå fristelsene når det sto Aloha-cider i det ene kjøleskapet. Det er en skikkelig jentecider, med smak av Ananas og Mango, søt og klissete, og helt i min gate. Iskald Aloha på en gloheit sommerdag er jo bare det besteste! Jeg endte opp med å kjøpe meg en cider. Kl 12 på formiddagen. Det er så gale atte! Hehe... Ann Christin kikket lattermildt på meg og flirte da jeg kom ut i bilen igjen..
- Ehh, det er ikke akkurat brus du har kjøpt deg, ser jeg...
- Nei vettuhva, sa jeg påtatt bestyrtet, de var heeeelt tom for brus der inne, kan du tenke deg?
Og så fniste vi godt begge to. Cideren smakte helt utrolig, fantastisk godt i solsteiken mens vi kjørte videre.

Denne reddet meg gjennom bilturen. ♥

Da vi kom til Ølensvåg begynt hun... Er vi ikke fremme snart? Er det langt igjen nå? Hvis vi kke ser et skilt med SKÅNEVIK snar så snur jeg asså!!!
Selv satt jeg i passasjersetet og tok livet med ro, og nøt cideren min. For min del kunne vi kjørt til huttiheiti.
Da vi kom til Etne fortsatte hun å gnåle.
- Nå er vi i Etne da er vi snart framme, er vi ikke?
- Nei, AC, det er et stykke igjen enda.
- Hæ? TULLER du med meg? Hvor er Skånevik da?
- Først må vi komme oss gjennom Etne, og så skal vi over Håland.
- Hæ? Håland? Hvor er det?
- Det er over det fjellet der.
- *Grynting og mumling. *

Nesten på toppen av Håland var det tissepause. Når folk stopper for å tisse langs veien pleier de ofte gå inn i skauen, eller noe sånn. Men det var selvsagt ikke aktuelt for Ann Christin. Tisse i skogen? Om jeg var GAL!? Det kunne jo være hoggorm der. Hun skulle ikke tisse i noen skog, langt derifra, så hun satt seg på huk rett i veikanten. Andre biler kjørte forbi, og Ann Christin lurte på hun skulle vinke til dem. Haha... Jeg er glad jeg har sprø venner, for da fremstår jeg som litt mer normal. Herlig!

Etter å ha kjørt langt, og lengre enn langt kom vi ENDELIG til Skånevik. Vi stoppet i sentrum, og kjøpte hvert vårt postkort og frimerker, slik vi alltid pleier å gjøre når vi er turister. Så kjørte vi litt videre, ut av sentrum, og inn på Skånevik Camping, hvor vår gode venninne Ingvill har campingvogn. Det var deilig å være framme, og vi satt oss på terrassen og skravelt i vei. Etter en liten stund kom enda en venninne av oss opp, Anita, hun har også campingvogn der. Kald cider var herlig, og det var en flott plass de hadde på campingen. Jeg er ikke noe glad i campingplasser, men stedet til Ingvill var egentlig ok, for det lå på en liten haug for seg selv.

Skånevik Sentrum


Plassen til Ingvill og Johnny


Skånevik Camping

Dessverre så hadde vi ikke tid til å bli så lenge, så etter 2 timer var det på tide å vende nesen hjemover igjen. Men først gikk vi ned til Anita for å se hvordan hun også hadde det i vogna/hytta si. Kjempekoselig var det, og god plass også. Og do! SKIKKELIG DO! Det blir en ekstra stjerne i boka. Hehe...
Turen hjem gikk kjapt og greit. Vi hadde en liten stopp i Ølensvåg for å kjøpe noe mat, for vi hadde ikke spist siden frokost. Så da ble det CK-burger, som vi spiste i bilen. I ølensvåg hadde det vært "Vågendagen" og selv om vi kom etter det var slutt, så var det et par fine kjøretøy igjen enda.

Denne hadde kledd meg, synes jeg. ;)


Denne Mercedes her likte jeg godt. Mye finere enn de rare, nye mercene!


Vi var begge enige om at dette hadde vært en kjempefin tur, selv om det var langt å kjøre. Og hvor ferden går neste gang er det ingen som vet. Kanskje blir det en kort tur, kanskje en lang tur. ;)

Tourists gone wild

ADVARSEL!!!
Hvis du synes at voksne folk skal oppføre seg voksent, så bør du kanskje ikke lese videre! ;)
Og hvis du er ungen til en av oss, så bør du heller ikke lese videre. Hihi...
************************************************
Ja, nei altså... Jeg er jo stort sett et voksent og fornuftig menneske i de fleste situasjoner. I allefall tror jeg det selv. Men jeg har så masse rare venner, og de lokker selvsagt lille, uskyldige meg med på all slags sprell. Og med min diagnose så har jeg selvsagt litt lite impulskontroll.
Denne gangen var det Ann Christin og Beate som lurte på om jeg ville være med på en tur til Stavanger. Beate hadde en legetime time der, og Ann Christin skulle være sjåfør. Og så ble jeg med som (u)moralsk støtte, anstand & støttekontakt. Kunne jo ikke slippe de to avgårde alene, det kunne endt i katastrofe!
- Og så må vi jo ta en kjapp tur innom Ikea, sa Ann Christin til meg dagen før. Joda, jada, selvsagt måtte vi en KJAPP tur innom Ikea når vi først var i Stavanger liksom...
Turister UTENFOR eget distrikt, denne gangen altså. :)

Turen ned gikk overasskende greit, og vi kjørte ikke feil en eneste gang! Hvem skulle trodd det om OSS? Planen var egentlig at Beate skulle gjøre seg ferdig hos legen, og så skulle vi på Ikea, meeeeen, da vi kom til Stavanger så var det langt over en time til Beate skulle være på sykehuset, så vi ble enige om å ta Ikea først. Det var skikkelig lurt, tenkte vi, og durte i vei til Ikea.
Selv skulle jeg ikke bruke noe penger, jeg var kun med for turen sin del, så jeg trengte selvsagt ingen handlevogn. Beate og Ann Christin skulle bare ha litt småting, men tok likevel med seg hver sin handlevogn. Man vet jo aldri hva man finner underveis...

Vi hadde vel bare kommet noen få meter inn i butikken da AC & Beate oppdaget en sofa som de syntes såg så god ut. De slengte seg oppi den, og i en hylleseksjon som hørte til utstillingen fant jeg to cocktailglass som jeg ga dem. De så riktig husvarme og fornøyde ut, og jeg ble et øyeblikk redd for at de kom til å bli sittende der resten av dagen.

I en sofa fra Ikea sitter de og tar en dram.

Heldigvis innså de at vi burde komme oss videre. De fant masse greier som de plutselig bare MÅTTE ha, så det var jammen meg bra de hadde vært fornuftige nok til å ta handlevogner med seg.
Etterhvert kom vi bort på soveromsavdelingen, og det var jo en opplevelse i seg selv. Alle vet jo at hvis man skal kjøpe seng er det viktig å teste den først, og her ble det selvsagt grundig testet. Alle senger bør tåle å hoppes i, så det måtte testes. Og selvsagt må den være god å ligge i når man er to, så det testet vi også.
Det var bare det at ingen av oss skulle kjøpe seng. Vi ville bare teste produktet. Hahaha, for noen kjerringer!

Produkttesting pågår!

Terningkast 5

Det å gå rundt på Ikea og være produkttester er selvsagt slitsomt og krevende, dere aner virkelig ikke hvor mye man skal passe på. (F.eks at de ikke er personale, eller andre, forstyrrende kunder i umiddelbar nærhet. Hehe...)
Og når man har hoppet i sengen blir man selvsagt både varm og svett, så da er det deilig å senke kroppen ned i et badekar med deilig, varmt vann og masse, masse skum. Eller uten...

Beate tar et avslappende tørrbad med en god bok.

Og Ann Christin tok for seg toalettene... Hahaha

Vi hadde det hysterisk morsomt, og fniste og fjollet og lo. Totalt ute av kontroll. Klin sprø alle tre. Ingen tvil om det i allefall. Og det er jo en kjent sak at når man har det gøy, ja da går tiden fort. VELDIG fort! Og plutselig fikk vi det travelt hvis Beate skulle rekke legen. Men handlevognene da? Vi er jo ikke på laaangt nær ferdige! Ve ble enige om å parkere handlevognene i en krok på et av utstillingsrommene, og så satse på at de fortsatt sto der når vi kom tilbake senere. Ja, for vi var i allefall enige om at vi måtte tilbake senere, vi var jo ikke halvferdige med den øverste etasjen engang, så vi hadde MASSE igjen.

Da handlevognene var (trygt?) parkert i en krok på et "rom", gikk vi med raske skritt ut av butikken, og kom oss i bilen. Heldigvis gikk det mye raskere enn vi hadde trodd å finne sykehuset, for det var godt skiltet. Vi satt Beate av ved hovedinngangen, og ble enige om at hun skulle ringe når vi skulle hente henne.
Mens vi ventet tok jeg og AC turen til Kvadrat. Vi kunne jo ikke godt gå på Ikea uten pasienten vår!

Kvadrat var helt ok, og vi kjøpte bare noen småting. (Hårstrikk, øredobber o.l) Etter ca 2 timer ringte Beate, og var klar til å hentes, så da var det bare å finne bilen, og komme oss avgårde igjen. Vi fant faktisk rett bil på første forsøk, og DET er slett ingen selvfølge. Hehe.
Vi fant pasienten vår utenfor sykehuset, og da hun var vel plassert i baksetet satt vi kursen mot Ikea, og forhåååpentligvis handlevognene våre igjen. Nå var det selvsagt blitt rushtrafikk, så det gikk kjempeseint, og vi brukte laaang tid. Kø, kø, og atter kø!
Da vi endelig kunne svinge av til Ikea var vi glade og lettet alle tre. :)

Vi tok heisen opp, og fant rommet der vi hadde parkert handlevognene. De var selvsagt IKKE der! Vi holdt på le oss fillete, for det var jo egentlig bare heeeelt typisk! Selvsagt hadde personalet vært og ryddet vekk vognene våre. Jaja, vi skulle i allefall ha noe mat, så vi gikk bort mot kafèen, og hva ser vi vel like ved trappen og heisen der? DER sto jo begge handlevognene våre jomann! Sammen med en villt fremmed handlevogn som IKKE var vår.
Lykken var stor, og nå skulle vi bare ha litt å spise, så skulle vi ta for oss 1 etasje etterpå.

Jeg og Ann Christin hadde spist litt på Kvadrat, så vi ville bare ha litt dessert. Litt. LITT!!! Vel, det er jo ikke enkelt å velge når noe av det beste du vet står linet opp foran deg, og du vil helst ha en av hver. Vi så på hverandre og fniste litt til, og forsynte oss akkurat med det vi ville. Haha.

Når man vil ha i pose og sekk... da tar man i pose og sekk!

Vi ble selvsagt alt for mette, og da vi reiste oss for å gå ned og fortsette shoppingen var det uffing og stønning i alle ender. Haha... Men vi kom oss ned, og det er jo DER det er masse gøy. Alt mulig. Og selv jeg som ikke skulle ha noe, fant selvsagt litt dill og litt dall, og litt mer dill og litt mer dall... Typisk Ikea syndrom, det der. Hehe...

Da vi til slutt, etter flere timer på Ikea, gikk mot kassene hadde begge handlevognene haug på seg. Jeg kikket skeptisk på handlevognene og lurte på hvordan i alle dager vi skulle få alt det der inni den vesle bilen til Ann Christin. Men jeg har jo sett før, at selv om bilen er liten, så er det helt utrolig hvor mye man får plass til inni der! Og under over alle under, det gikk faktisk fint denne gangen også. (Men jeg er glad vi ikke hadde mer med oss. Hehe.)

Det var en fin tur, med fantastisk jenter, akkurat det jeg trengte etter den siste tiden! Tusen takk, jenter, dere er bare BEST! ♥
 

Besøk fra Østlandet

For en helt utrolig fantastisk helg! Denne helgen har jeg bare kost meg, og hatt det kjempefint! Uken som gikk var ganske dramatisk pga syk Prada (annen historie), så nå var det utrolig deilig å kunne senke skuldrene og nyte livet.
Fredagen kom nemlig Alf-Inge og Monica, og siden jeg ser dem så sjelden så hadde jeg naturligvis gledet meg i ukevis!
Planen var at vi skulle gjøre mye forskjellig gøy, men siden jeg måtte være hjemme med Prada, så var det Mari-Lene som stort sett måtte ta seg av dem. De måtte jo få se hva Haugalandet har by på, selv om jeg kunne være med.

Etter en god frokost fikk de en omvisning i stallen, og de fikk hilse på noen av hestene her. Etterpå gikk de spreke turistene på tur opp til Nuten. Det var en fin tur syntes de, og da fikk de jo sett det meste av Haugesund. Hehe...
Etter litt lunch tok Mari-Lene dem med seg til Karmøy for å vise dem Vikinggården, Avaldsneskirken, og Åkrasanden. Det satt de pris, og de storkoste seg.
Om kvelden var Mari-Lene, Ronny og Marie her også, så da koste vi oss med pizza/kebab, og skravlet i vei om alt mulig.

Lørdag var det strålende solskinn og varmt, så da ville de rusle rundt i Haugesund sentrum og kikke, men før det skulle en tur i klatrehallen Haugalandsveggen. Jeg satt dem av borte ved idrettsparken, for jeg måtte jo hjem til pasienten igjen. Da Alf-Inge og Monica hadde klatret seg ferdige, og ruslet rundt og sett seg om i sentrum, kom de hjem. Da var Mari-Lene også kommet, og jeg hadde laget en stor gryte med kjøttkaker til middag. Maten smakte knallgodt, og vi ble stappmette alle sammen.

For ikke å sovne på sofaen etter middag, tok vi oss heller en tur ut. Da kjørte vi til Haraldstøtta, for den ville de også se. Det var mildt og fint, og solnedgangen var begynt å vis seg over havet vest der ute. De ville gå kyststien ut til Kvalen Fyr, så jeg og Mari-Lene tok bilen og kjørte ut, slik at vi kunne møte dem der. Det var nydelig i Kvalsvik, og vi fikk knipset noen bilder der også.

Haraldstøtta



Kvalen



Søndag sov de litt frampå, og det har man lov når det er siste dag av ferien. De skulle jo ta fly hjem på kvelden, så det var greit å lade opp litt. På ettermiddagen var det fullt hus her med Alf-Inge & Monica, Mari-Lene & Ronny & lille Marie(4), og så kom Mamma også innom for å hilse på. Det var en livlig gjeng, og lydnivået var ganske høyt ei stund. Hehe :)

Det var litt vemodig å ta farvel på flyplassen, men vi ser dem jo heldigvis igjen i August, for da gifter de seg. DET blir kjempegøy! :)

Villmarkens datter besøker Nuten

Jeg er stort sett "allergisk" mot oppoverbakker, og liker best å gå så flatt som mulig. Latskapen lenge leve! Men av og til, en ytterst sjelden gang, får jeg det for meg at jeg skal gå oppover. Jeg aner ikke hvor disse anfallene kommer fra, men det er jo kjempepositivt at jeg går oppover, og får brukt kroppen mye mer enn bare ved å gå flatt bortover gata liksom.

Here we go!

I dag fikk jeg et sånt anfall. Da jeg våknet i dag morges visste jeg at i dag skal jeg opp til Nuten! Ute blåste det selvsagt friskt, sånn type øst sibirsk isvind som blåser rett gjennom klærne, og får tårene til å svi i øynene. Men pyttsann, på med litt ull, så blir det bra!
Jeg har selvsagt vært på Nuten før, men det er noen år siden, så jeg var litt usikker på veien opp. Men da jeg gikk oppover byggefeltet hvor turstien starter, så gikk det en typisk turmann med en Jack Russel foran meg, så jeg tenkte i mitt stille sinn at det var jo perfekt, for da kunne jeg bare dilte etter han! Så lurt, jeg er virkelig smart altså! (jo,jo...)

Ut på tur, aldri sur!

Vel, denne turmannen hadde lange, tynne bein, så da vi var kommet 20 meter inn på turstien som går opp til Nuten, så var både mannen og bikkja long gone. Mine korte, tjukke syltelabber hadde ikke sjans i havet til å holde følge med han, så da ruslet jeg heller rolig oppover i mitt eget tempo. Som naturligvis var veryslowmotion. Haha ;)

Jeg pustet og peste og kavet, og mer enn en gang hadde jeg lyst å snu, men søren heller, man vil jo til topps! Så jeg beit tenna sammen, peste enda mer, og meter for meter nærmet jeg meg toppen. Pulsen dunket i takt med stemmen i hodet som sa: Håper jeg ikke treffer folk. håper jeg ikke treffer folk, håper jeg ikke treffer folk... *pust...pes....*
Da jeg endelig kunne skue utover Haugesund og havet vest der ute, var jeg helt kokt i toppen. Skulle tro jeg nettopp hadde besteget Mount Everest liksom!

Turen måtte selvsagt dokumenteres, så jeg tok de obligatoriske "se-så-veldig-sprek-jeg-er bildene", (verden vil bedras), og nøt utsikten en stund. Den isende vinden jeg hadde kjent da jeg gikk hjemmefra, kjentes nå ut som en svalende, behagelig bris mot det kokte ansiktet mitt. Men rød, svett, og kokt i toppen, jeg var uansett glad jeg ikke hadde snudd, og ga meg selv en klapp på skulderen. Godt jobba!

Nuten vel!



Home sweet Home <3

Vel da var det etterhvert på tide å gå ned igjen. Jeg begynte å gå noen skritt, men så ble jeg med ett litt usikker. Ehhh... Hvor var det jeg kom opp? Var det her? Eller var det der borte? Jeg surret litt frem og tilbake, men ble ikke noe klokere. Jeg hadde vært så opptatt av å bite tennene sammen for å nå toppen, at jeg hadde slett ikke lagt merke til omgivelsene på vei oppover. Herlighet, her det det flotte turværet, hvorfor er det ingen folk her som jeg kan dilte etter?
Her var det bare til å ta en sjanse på egenhånd, og velge en sti som i allefall gikk nedover. Det var flere av dem, men jeg hadde i allefall nok sunn fornuft til å velge en sti som gikk ned på rett side av fjellet.

Jeg ble veldig raskt klar over at det var i allefall IKKE her jeg hadde kommet opp. Jeg med min "allergi" mot oppoverbakker, hadde aldri i livet funnet på å gått oppover her i allefall! Stien, i den grad man kan kalle det for en sti, gikk rett nedover, og jeg måtte flere ganger holde meg fast i greiner og busker for ikke å trille rett ned i huttiheiti! Hva i alle dager gjør jeg egentlig her, tenkte jeg, og fniste litt av min egen dumskap.
Men under over alle under, jeg overlevde denne traumatiske turen i Haugesunds ville fjeller, og etter en stund var jeg nede på stien, og kjente meg igjen. Den veien jeg hadde gått ned, var mye kortere enn den jeg gikk opp, så VIPS så var jeg jo nesten hjemme.

Det var en flott tur, og det var godt å komme seg ut på en ellers rolig skjærtorsdag. :)

Turist i eget distrikt igjen.

I vinter har vi turistene vært litt i dvale, men nå som dagene er lengre, og solen har begynt å skinne, så kommer vi kravlende frem igjen, for å besøke steder i distriktet. Denne gangen var egentlig planen at vi skulle til Bømlo, eller Nedstrand, men så fant Ann Christin ut at hun ville til Karmøy. Så da ble det sånt.

Turist i eget distrikt.

I stålende solskinn kjørte vi avgårde til den rare øya, med alle de rare folkene. (De som bor der synes sikkert at det er vi som bor på andre siden av broa som de rare. Haha.)
Vi kjørte helt til Skudesnes, og parkerte der. Kjempeherlig å rusle rundt og kjenne at våren begynner å gi seg til kjenne nå. Vi må selvsagt alltid kjøpe soft is når vi er turister, så vi gikk innom på et sted som heter Lanternen og satt oss ned der. Bortsett fra meg og Ann Christin som satt i en krok og slafset på hver vår soft is, så var det bare en gjeng med gamle sjøulker som satt midt i rommet og mimret høylydt om livet til havs. Båtene de hadde jobbet på, kvinnene de hadde møtt rundt på havner over hele verden, stormer de hadde overlevd, og hav de hadde krysset.

Soft is er liksom blitt en del av prosjektet vårt.

Nammmmm :)

Etterpå ruslet vi litt videre, og var blant annet innom en antikvitetsbutikk. Det er alltid så mye spennende i sånne butikker. Ann Christin fant en råstilig polkadot-kjole, og selv falt jeg for en hatt som jeg simpelthen bare MÅTTE prøve! Den var SÅ meg, selv om jeg så ut som en gammel kone med den på hodet, og da slo det meg at jeg kommer sikkert til å bli helt skjønn når jeg blir gammel. (Innbilsk? Jeg? Aaaaldri...!)

Anja 70 år liksom :)

På vei hjemover hadde vi en liten pitstop på Åkra også. Vi hadde snakket om at jeg skulle ta bilder mens Ann Christin brettet opp buksebeina og vasset på Åkrasanden, men hun trakk seg fordi "det er sikker grisekaldt!" Jajaja, pyse!
Men fikk tatt et par bilder før vi kjørte hjemover.

Fint ved sjøen :)

Nissejente på Europris

Da møter du klokken 08.30 i morgen, sa sjefen, og smilte. Den er grei, svarte jeg eplekjekt, og snudde meg for å gå. Jeg beit meg i leppa, mens jeg gikk på skjelvende bein ut av butikken. Alt jeg roter meg oppi, tenkte jeg vettskremt!
Da samtalen begynte trodde jeg at vi bare tullet og tøyset, slik vi pleier å gjøre...


Men nå hadde jeg altså nettopp inngått en avtale om å stille opp som Nissejente for å by kundene på gløgg og pepperkaker under juleåpningen til Europris.
Jeg? Av alle? Jeg som er pirfull av sosialangst, og som aldri hadde laget gløgg før!!!
Er det virkelig mulig å være så dum? Dette kommer til å ende i katastrofe, tenkte jeg, og kjente at angsten lo meg rett opp i ansiktet.
Men det var for sent å trekke seg nå...

Jeg hadde fikset meg et koselig antrekk med svart tights, rød tunika med hvit pelskant som jeg hadde sydd, nisselue, snøfnugg øredobber, og nissesmykke. Jeg leker selvsagt ikke nissejente, her gir vi alt! Og bare det at JEG tar frem saks, nål og tråd, viser at jeg virkelig ville ha en passende "uniform", for jeg vet jo knapt bak  frem på ei nål. (Noe fingrene mine fikk erfare mer enn èn gang!)

Litt julete, men ikke nok. Her må vi fixe litt!


Det var litt av en tålmodighetsprøve å sy hvit pelskant på "uniformen"

Et kvarter før tiden parkerte jeg utenfor senteret, og gikk inn bakveien. Det føltes helt rart å gå inn den veien, i stedet for hovedinngangen, men det var nå det jeg hadde fått beskjed om. Jeg trodde seriøst at angsten skulle kvele meg, men så dukket Casper- The Boss opp, og han lyste opp når han så meg, og utbrøt; Så fiiin du er!!! Etterhvert kom de andre som skulle jobbe i butikken, og alle var sååå smilende og hyggelige. Klemmer og komplimenter i bøtter og spann. De andre var knallfine i julegenserne sine, og vi så virkelig helt fantastiske ut alle sammen!
Angsten var som blåst bort, og alt var bare gøy!

Vi måtte selvsagt ha en liten photoshoot før vi åpnet, og jeg hadde egentlig tenkt å legge ut et bilde av hele gjengen her, men siden Casper- The Boss er så treg med å sende bildene, så ble det ikke slik. Haha... Heldigvis så hadde jeg et par bilder på mobilen min, det får visst være godt nok. ;)

Nissejenta i full sving med å lage gløgg til alle de kjekke kundene. ♥

Det gikk mye gløgg den dagen, og pepperkaker også. Alle kundene var smilende og blide, og selv de som syntes det var for tidlig med juleforberedelser nå, smilte, og noen stoppet for å slå av en prat. Og til og med en kar som ikke feirer jul, stoppet opp og takket faktisk ja til litt gløgg.
Jeg tror aldri jeg har fått så mye komplimenter i hele mitt liv! Så mye fine ord, både fra unge og gamle.

Tusen takk til Casper - The Boss, som lot meg være nissejente i butikken sin. Kjekkeste sjefen!

Timene fløy, og jeg koste meg med å servere gløgg og pepperkarer fram til klokken ble 16.00. Jeg var ikke klar over hvor sliten jeg var før jeg kom hjem, DA kjente jeg at det verket i beina, og at jeg var stuptrøtt. Natten før hadde jeg jo ligget våken det meste av tiden, og grudd meg til nisseoppdraget mitt. Hahaha... Utrolig å tenke på at jeg faktisk grudde meg, og trodde det kom til å ende i katastrofe. Dette var bare gøy, og for ei nissejente som meg så var det jo rene drømmejobben og stå der og spre glede rundt meg.
Og hvem vet, kanskje blir det flere nisseoppdrag i fremtiden?

Turist i eget Distrikt; Sauda IGJEN!

Å være turist er virkelig kjempegøy, men det har vært lite tid til det. Sist gang var vi i Sauda, og stooorkoste oss! Vi likte faktisk Sauda så godt at vi ville tilbake dit, og det har vi snakket om flere ganger. Så da ble det slik... Vi satt oss i bilen, og durte avgårde for å være turister i Sauda en gang til. Det tar ca 2 timer å kjøre til Sauda, men vi skravler og fjoller og ler underveis, så tiden går ganske fort.
Da vi kom til Skjold spurte Ann Christin meg; Er jeg på riktig vei egentlig? Kjera vene, jeg måtte snu meg og se på henne, for av og til vet jo jo ikke om hun tuller eller ei. Hun så helt alvorlig ut, så jeg svarte med verdens tørreste stemme at; Vel, det kan jo hende jeg hadde kommentert noe dersom du kjørte feil vel?

På Knapphus stoppet vi for å spise frokost, tisse, og prøve solbriller av alle ting.


Viktig å bevege seg så man ikke stivner helt når man kjører bil. Hihi ;)


Prima Ballerina

Vi kom oss faktisk frem til Sauda uten noe tull, og parkerte på samme plass som sist. Først stakk vi innom skobutikken, for der var det salg. Vi var jo ikke før kommet inn, så klarte Ann Christin å rive ned en skoskje som smalt i bakken med et høyt klingeliniiing! Jeg tenkte det var best å få henne ut derfra før vi ble kastet ut. Haha...

I Sauda går de bokstavlig talt på veggene..

Vi satt kursen rett mot favorittbutikken vår, Companiet som er en hjem og interiør outlet. Der har de sååå mye billig, og Ann Christin snakket om å kjøpe en haug med julegaver der. Det var gøy å rusle rundt og kikke i hyllene igjen, og som vanlig var det mye vi hadde lyst på, men vi kunne jo ikke kjøpe alt. Jeg var ca blakk, så jeg kjøpte ikke så mye, men Ann Christin kjøpte masse greier.
Da vi hadde betalt, og kom ut på fortauet igjen, spurte jeg hvor mange julegaver hun hadde fått unnagjort nå? Hun lo høyt, for hun hadde ikke kjøt en eneste gave, ALT var sånn som hun ville ha selv. Hun der altså...

Ikke en eneste liten julegave, bare masse greier til seg selv. Hahaha

Sauda er et utrolig koselig lite sted, så vi ruslet litt rundt og slappet av. Da vi satt oss i bilen for å kjøre hjem var vi egentlig temmelig trøtte, og hadde mest av alt lyst å slenge oss på ei seng og sove litt. Vi har egentlig et overnattingstilbud i Sauda, som vi kunne benyttet oss av, men både Ann Christin og jeg hadde hunder som ventet på oss hjemme, så det var bare til å kjøre. Men først skulle vi kjøre og se om vi fant en bruktbutikk. Det gjorde vi selvsagt ikke, og vi klarte i stedet å rote oss litt vekk. Det er bare SÅ typisk oss.

Æhhh... Ups... Så sto vi her da. Haha


Hjelp, hvor skal vi nå?

Sjåføren så lettere vettskremt ut hun også.

Omsider kom vi heldigvis ut på hovedveien igjen. Turen hjem var laaaaang, og vi gjespet i kor omtrent, men vi var fortsatt enige: Vi vil tilbake til Sauda ENDA engang :D

På helsa løs!

Ungen min fikk blodig leppe, kul i pannen og blåmerker over hele kroppen, og etter 5 dager så kjenner han fortsatt at kroppen har fått skikkelig bank. Og det har han gjort helt frivillig. Gærne unge!
Sist helg var det nemlig Herjer Open oppe hos kampsortklubben HerjerMMA i Haugesund, og det var kjempegøy! Og kjempeskummelt. Men mest gøy. I allefall når det gikk vår vei.

Alf-Inge kom med fly fredag morgen, for han skulle på turnering og kjempe om flere medaljer i BJJ (Braziliiansk JuJutsu). Men siden turneringen ikke var før lørdag, så brukte vi fredagen ti å kose oss. Mari-Lene og Ronny kom med Kebabpizza, for det er noe av det beste Alf Inge vet om. Men KUN den som selges i Haugesund, så klart.

Og siden han skulle ut i kamp neste dag, tenkte jeg det var greit at han fikk bevege seg litt på fredagen også, så jeg satt han (og Mari-Lene og Ronny også) i gang med å bære ut masse greier som skulle kjøres på bosset. En gammel seng, og to puffer, garderobeskapdører, skrivepult og masse annet. Siden jeg ikke er bra i skulderen min enda, var jeg utrolig takknemlig for å få hjelp til  bære ut alt dette tunge, for selv hadde jeg aldri klart det. Men det var koselig å SE på at ungdommen jobbet da. Hihi

Lørdagen var vi tidlig oppe, og klar til kamp. I allefall var Alf-Inge klar til kamp. Selv var jeg litt smånervøs, men det er sikkert helt normalt at mammahjertet dunker litt raskere når du vet at ungen din skal sloss mot fremmede menn. Han hadde meldt seg på i sin vektklasse  både gi, som er MED klassisk drakt, og no gi, som er med vanlig T-skjorte og Shorts/Tights.

Det ble en lang dag, med mange harde kamper, og utrolig dyktige motstandere. Nivået var virkelig høyt, og det var spennende å se på. Og det er så fascinerende å se hvor godt miljøet virker. Kampsportfolk er noe for seg selv.
Først sitter utøverne og snakker og ler sammen, mens de ser på de som er ute på matta. Og så blir det deres tur, og da er det ut på matta og grisebanke hverandre mest mulig, og i det dommeren sier de er ferdige, så spretter de opp og klemmer hverandre, og skryter gjerne av hverandre. "Det kvelertaket du tok på meg var virkelig skikkelig bra altså..."

Ikke lett å være Mamma og stå og SE på at ungen din slåss, og som om ikke det var nok, så klapper vi for dem i tillegg. Hehe...

Vi gjorde det rimelig bra, om jeg så selv må si det, for i gi-klassen sin fikk han en sølvmedalje. Og i no gi fikk vi en veldig godt fortjent gullmedalje. Wheeeeeeeee!
Det er en ganske stor påkjenning for et mammahjerte å stå og se på sånt, i allefall for meg som ikke er vant til det, så jeg vet sannelig ikke hvem av oss som var mest utslitt på kvelden. Haha... Jeg var sånn glad-det-er-over-sliten, mens stakkars Alf-Inge var sånn alt-gjør-så-vondt-sliten. Etter er dusj fikk han ligge på sofaen og slappe av mens den snille mammaen hans laget tunfiskbaguetter til kvelds. Dette var den absolutt hardeste konkurransen han hadde vært på, sa han, og stønnet og uffet seg for hver  bevegelse, men han var helt klar på at det var verd det.

Storfornøyd gullunge med medaljene sine

Søndag hadde vi en sløv morgen, og det passet oss veldig fint siden vi var halvdøde etter lørdagen. På formiddagen var ungene oppe på Ravnaflokes Valhall, som er et hysterisk morsomt lekeland for voksne. De storkoste seg der, men tror nok Alf Inge hadde kost seg enda mer hvis ikke hele kroppen hadde gjort så vondt. Hahahaha

På ettermiddagen var det familiemiddag hos min mor. Alf-Inge hadde bestillt hjemmelaget lasagne, og det finnes ikke mange i verden som kan lage like god lasagne som min mor altså! Åhhh, så godt det var! Vi spiste til vi trodde vi skulle sprekke, og så spiste vi dessert også. Is, og jordbær. Etterpå var vi knapt i stand til å bevege oss. Hehe... Men stakkars Alf-Inge hadde jo en lang reise foran seg, for han skulle jo ta fly til Oslo, og så videre med tog/buss til han var hjemme på Stabekk.

Det var trist å kjøre han til flyplassen, for vi hadde jo hatt det så fint, men hverdagen ventet, og han ville selvsagt hjem til sin kjære Monica. Neste gang håper vi hun også får sjans til å bli med. I April er det Haugesund Open, så da er vi klare til å kjempe for flere medaljer!

Bergen, Den STORE VM dagen!

FOR en dag! FOR en fest! FOR et nydelig, fantastisk VM Bergen leverte! Jeg er så imponert, at jeg har ikke ord. Har jo vært på endel VM`er rundt i Europa, og var litt skeptisk til om Bergen kunne klare det like godt som i det store utland, men kjære vene... BERGEN altså! WOWTASTIC!

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang! Vi var nede i løypa leeeenge før syklistene skulle komme i allefall, og det var allerede begynt å samle seg endel folk, og det ble fort trangt om plassen. Heldigvis hadde vi vært så tidlige at jeg fikk den plassen jeg hadde sett meg ut for et par dager siden. Det er helt magisk den stemningen som er rundt løypa. Forventningen og spenningen er til å ta og føle på, og når bilene og politimotorsyklene begynner å komme, ja da er som regel ikke syklistene langt unna heller. Når man i tillegg hører helikopteret så kribler det i hver fiber i kroppen!

Noen fanclub`er gjør mer ut av seg enn andre, og en fin gjeng som vi hørte på laaang avstand, var fanclub`n til selveste Peter Sagan. De hadde tydeligvis dradd med seg ei svær tromme, og noen digre bannere med helten sin på helt fra Slovakia. Og De hadde sånn "russefløyte" som de blåste i, og så marsjerte de rundt omkring mens de sang og danset. Peter Sagan Olé, Olé, Olé... Om igjen og om igjen. Man kunne liksom ikke unngå å legge merke til dem.

Peter Sagan`s Fanclub

Og jeg var heldig som sto helt fremme og kunne knipse de norske gutta da de kom på rekke og rad. Herlig! Det å fotografere syklister er noe av det vanskligste jeg gjør. Det går så styggfort at jeg rekker som regel ikke å finne noen spesiell rytter og zoome inn, så det gå mest på flaks hvis jeg klarer å treffe noen mens jeg knipser i hytt og pine. Og av og til så har man virkelig flaks, og da blir jeg så utrolig glad!

De norske gutta fikk jublende applaus langs hele løypa!


Alexander "Den Store" Kristoff!

Etter noen runder gikk vi hjem til Det Gule Huset igjen, for å spise, gå på do, og oppdatere oss litt på hvordan ting lå an i rittet. Vi ble selvsagt ikke lenge hjemme, før vi ruslet ned igjen. Da var det selvsagt stappfullt med folk, så vi gikk bort til scenen på Torgalmenningen for å finne en ok plass der vi kunne stå under medajeseremonien. Fant en ganske ok plass, langt fremme, litt på siden, hvor jeg håpet det ville bli brukbare bilder. Ikke lett å knipse når vi står som sild i tønne, og alle de mange tusene menneskene som har møtt opp, vil jo helst ha en god plass.

Noen har selvsagt bedre plass enn andre. Haha


Kjekkaste Mammaen, med sykkelhatten med pins`ene sine!

På scenen var det også storskjerm, så der kunne vi følge rittet frem til målgang. Og hjelpes så spennende det var! Flere ganger trodde vi at løpet var kjørt, og flere ganger så vi de norske gutta kjempe seg avårde og ta føringer. Da jublet selvsagt hele Torgalmenningen. Komentatoren skreik så han nesten ikke hadde noe stemme igjen på slutten, så vi måtte le litt av han også. Haha... Da de nærmet seg mål kom det opp beskjed på skjermen at Torgalmenningen ville bli stengt når den var full. Det sier litt om hvor mye folk det var!

Oppgjørets time kom, og da kom som forventet Peter Sagan susende frem. Litt mindre forventet var det nok at Alexander Kristoff skulle være helt der, men du verden så gøy da det gikk opp for oss at Norge fortsatt var med. Lydnivået på torgalmenningen var enormt. Tusenvis av mennesker ropte og klappet og brølte og heiet av full hals. Og det gikk nesten... Alex var noen få centimeter bak Peter Sagan, så det ble sølv på Norge, noe som er helt fantastisk bra etter et så tøft ritt som dette ble. Peter Sagan vant velfortjent! Han er jo bare helt RÅ, og jeg hadde på forhånd tippet at han kom til å vinne. Fanklubben hans var i lykkerus!!! Han er nå den første som har vunnet 3 VM`er på rad!

VERDENSMESTER 2017: PETER SAGAN!!!


1. PETER SAGAN, Slovakia
2. ALEXANDER KRISTOFF, Norge
3. MICHAEL MATTEWS, Australia

Medaljeseremonien var helt topp! Og jubelen sto i taket da vinnerne kom opp på scenen! Etter gull, sølv, bronse var delt ut, ble det delt ut premie til rittets mest offansive rytter, og den gikk til den norske supergutten; Odd Christian Eiking! Han fikk selvsaggt stormenede jubel og masse applaus han også!

Vinner av dagens Laksetrøye: ODD CHRISTIAN EIKING, Norge


Etterpå var vi helt skutt. Vi gikk innom ei kebabsjappe hvor jeg kjøpte meg en rullekebab, og så var det rett hjem til Det Gule Huset. Etter mat, drikke og en god dusj, var vi så trøtte at vi bare ventet på at det skulle bli leggetid. Hehe

En utrolig dag er over, og Bergen har vist seg fra sin beste side! DETTE kan de!
Gratulerer med vel gjennomført VM, Bergen!

Bergen, Dag 3

I dag våknet jeg av noen skumle lyder i Det Gule Huset. Det var helt mørk, så det er natt enda, tenkte jeg i halvsvime. Så kom det en liten stripe med lys inn døra, og i den smale lysstripen fikk jeg et glimt av Mamma, iført treningsklær, refleksvest og hele pakka. Det var selvsagt hun som hadde laget lyder. Hun skulle ut og jogge av alle ting, og klokka var rundt 06.00.
Jeg hadde iallefall INGEN planer om å jogge. Ikke gå tur heller. Jeg hadde ikke planer om å STÅ OPP engang, så jeg dro dyna godt over ørene, og krøllet meg sammen og prøvde å sove litt til.

Da jeg sto opp var Mamma fortsatt ute på joggetur, så jeg tuslet rundt her og nøt stillheten i huset mens jeg laget den daglige caramellkaffien min som jeg må ha hver morgen. Like etterpå kom Mamma hjem igjen, og kunne fortelle at hun hadde storkost seg på joggeturen, tatt masse bilder, beveget seg inn på ulovlig område, og geleidet ut av en millitærvakt. Det er bare SÅ typisk Mamma! Kan ikke slippe henne ut av syne en liten stund, før hun er på ville veier, og gjør ting hun ikke har lov til.

Etter å ha fått i meg en yoghurt så var det min tur til å komme meg ut og trimme litt. Men det var jo heeeelt umulig å gå aktivt for det var hele tiden noe spennende å se på, eller noe jeg bare MÅTTE ta bilder av. Og selv om det var tidlig på morningen, så var forberedelsene til dagens VM ritt allerede i gang. Det ble bare 4 km, så da jeg gikk hjem prøvde jeg å gå litt fort opp bakken hjem til Det Gule Huset.

Statsråden var på plass.


Godt spørsmål.

Vi slappet av og fulgte Juniorgutta på tv, mens vi prøvde å legge en plan for dagen. Planen ble som følger: Ta det som det kommer.
Det er i morgen den store VM-dagen er. DA må vi tidlig opp for å få en god plass.
Vi brukte formiddagen til dusjing, make up, tv-titting og frokost. og så spiste vi de siste to knallgode småkakene våre.

Vi ruslet ut døra like etter Juniorgutta var kommet i mål. Det ble dansk seier til Julius Johansen, og siden vi bor like oppforbi Torgalmenningen så kom vi akkurat tidsnok til medaljeseremoien. Bergen var badet i sol, og sommertemperaturer, helt herlig! Masse folk på Torgalmenningen i dag også, og og Julius fikk velfortjent applaus og heiarop fra alle de frammøtte.
I morgen kommer det til å bli trangt som FY på Torgalmenningen.

Jeg tror jeg traff Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit på Torgalmenningen ;)

Vi ruslet litt rundt og kikket på livet, og så fant vi ut at vi skulle gå tur ut til Nordnesparken. Det var en fin tur, og solen varmte godt. Vi var innom Rema`n nedi bakken også. Vi trengte virkelig is i denne varmen. Da vi kom hjem krasjlandet vi i sofaen med hver vår båtis og kaldt vann, herlighet så deilig det var!
Fellestart Kvinner Elite så vi for det meste på tv hjemme i Det Gule Huset siden vi akkurat hadde gått tur, og ville slappe litt av.

Da de var begynt på siste runden, gikk jeg ned til Torgalmenningen for å få med meg medaljeseremonien. Vi har aldri bodd så sentralt før når vi har vært på VM, at vi har fått med oss medaljeseremonien. Vi har pleid å stå langt oppi en eller annen bakke og rope og heie og vifte med norske flagg. Nå bor vi vi 3 minutter unna Torgalmenningen og deler av løypa, så dette er jo bare helt fantastisk gøy! Jeg blir like glad og rørt hver eneste gang noen får en medalje, og jeg håper nesten IKKE noen av de norske kommer på pallen i morgen, for da kommer jeg garantert til å stortute! #Lettrørt

I fellesstart Kvinner Elite var det mange som tippet at Nederland kom til å gå til topps, og det gjorde de! Men ingen hadde tippet at det var hjelperytter Chantal Blaak (19) som skulle være den som vant. Det trodde ikke hun selv heller, så hun var overlykkelig og kjempeglad, og hun fikk naturligvis stormende jubel fra tusenvis av fremmøtte sykkelfans på Torgalmenningen. De nederlandske fansene som sto blant oss var elleville og jublet som gale. Fantastisk nydelig å se på! Statsminister Erna Solberg delte ut blomster, og hadde en tale hvor hun sa så mye fint om Bergen, at det var nesten så jeg fikk lyst å flytte dit jeg også. Hehe..

Kvinner Eite Verdensmester: Chantal Blaak, Nederland




Etterpå ruslet jeg opp til Det Gule Huset, hvor Mamma laget i stand kjempegod tunfisksalat mens jeg gikk gjennom bilende mine. Nå har vi spist, og skal bare slappe av med Skal Vi Danse. HEIA GRUNDE! ♥

Bergen. Dag 2

Jeg fatter virkelig ikke hvordan mannfolk klarer seg uten sports-bh, utbrøt Mamma! Jeg tenkte bare HÆÆÆ? Seriøst???
Vi var midt i en samtale om treningsklær og forskjellige typer sport-bh`er, da Mamma plutselig kom med den uttalelsen. Da hun utdypet litt viste det seg at hun selv kun brukte sports-bh for at ikke pulsbelte skulle gli ned. Jaja, det var jo også en grunn.

Vi hadde en rolig og avslappende morgen, med kaffi og pc-tid og småprat. Mamma hadde selvsagt stått opp lenge før meg, men siden jeg hadde vært endel våken på natten, så ville jeg sove litt frampå. Da klokken var rundt 8 kravlet omsider jeg også meg ut av dyna, og fant frem caramellkaffien min. (Og ja, hvis noen lurer så HAR jeg faktisk kaffimaskinen med meg i kofferten. #avhengig)

Gatekunst i Bergen.

Da vi hadde dusjet, og jeg hadde fått ansiktet på plass, ruslet vi ned til sentrum en tur. Det var bare en liten gågate i den enden av by`n hvor det ikke gikk noen løype. Og der fant vi et lite bakeri med masse sånne gode småterter med vaniljekrem og glaserte bær. Akkurat slik som vi elsker. Vi kjøpte to med jordbær, to med bringebær og to med blåbær. De kostet LITT mer enn vi hadde sett for oss, så vi ble litt lange i maska da vi måtte ut med over 400 kroner for disse småkakene.

Småkakeparadis ♥

I dag var det Fellesstart Junior Kvinner, og her gikk det ikke så bra for de norske, det var litt synd. Men veldig gøy at Italia kom på 1 OG 3 plass! Gratulerer Italia! Topp 3 ble
1. plass: Elena Pirrone (Italia)
2. plass: Emma Norsgaard Jørgensen (Danmark)

3. plass: Letizia Paternoster (Italia)

Senere på dagen var det Fellesstart Menn U23, og Norges store gullhåp her var selvsagt Kristoffer Halvorsen, eller Doffen som han kalles. Han vant i fjor, og i år skulle han altså forsvare verdensmestertittelen sin. Mamma hadde hodepine, så hun ble igjen hjemme i Det Gule Huset, mens jeg gikk ned i sentrum for å se på syklister og andre rare folk. I målområdet var det masse liv, og det var spesielt en god gjeng fra Eritrea som hadde masse flagg og de sang og danset og hadde det veldig gøy!
Og som alltid så er det folk som skiller seg ut, og som gjør litt ekstra, og det er KNALLGØY å se hvor kreative enkelte er.

VM-stemning i målområdet:


Og sikkerheten var det ingenting å se på. Det var politi OVER ALT! Til og med høyt oppe på hustakene rundt Torgalmenningen. De kan ikke ha mye høydeskrekk disse politifolkene. Jeg ble svimmel bare av å SE på dem!

Høyt oppå taket satt de. Håper de var sikret!

Da det var noen få runder igjen gikk vi ned i svingen ved torgalmenningen for å heie på U23 gutta. Det ble etterhvert klart at Doffen ikke kom til å klare det, og det var selvsagt litt dumt, men vi likte Benoit Cosnefroy som vant også vi, så vi gledet oss på hans vegne. Han er en alldeles skjønn gutt fra Frankrike, og vi håper på å se mer fra han i årene som kommer. Han var selvsagt overlykkelig over å stå øverst på pallen med gullmedaljen i munnen, og hele laget kom på scenen med gratulasjonsklemmer. På Torgalmenningen sto Mamma og jeg som sild i tønne sammen med alle de andre fremmøtte for å hylle frankrikes nye sykkelstjerne!  Heia Frankrike!

U23 Verdensmester, 2017: Benoit Cosnefroy!!!




Vi var i kjempehumør da vi gikk hjemover, og selv om Norge ikke vant i dag, så var vi vi godt fornøyde likevel. Vi var innom Rema`n nedi bakken her, for å handle litt mat og Ibux. Etter å ha holdt mobilen opp i luften for å ta bilder, så var selvsagt skulderen min helt gåen. Forhåpentligvis fikser et par ibux dette på et blunk. Nå senker kvelden seg her i Det Gule Huset, og vi skal kose oss med nyyydelig, spinndyre småterter. Hihi ;)

 

Bergen, Here we come!

Endelig var det tid for sykkel VM igjen, denne gang på hjemmebane i selveste Bergen! Det var naturligvis en selvfølge at jeg og Mamma skulle dra dit. Og selv om jeg av og til bllir litt oppgitt over min kjære mor når vi er på tur, så gledet jeg meg selvsagt i en fillehaug, som vi sier i Haugesund!
Dagen startet grå og regntung, men humøret var selvsagt helt på topp!
Mamma hadde på forhånd vært så giret at hun sa hun skulle lage "Allsang på Kystbussen" , og jeg var selvsagt forberedt på det verste. Som vanlig!

Jeg ga klar beskjed til Mamma at jeg ville sitte langt fremme, for ellers så blir jeg så kvalm på bussen. Jaja, sa Mamma forståelsesfullt.... Og gikk nesten helt bak og fant et sete til oss. Som om ikke det var nok, så tok hun jammen meg vindusplassen også! Grrr....

Og Mamma sang selvsagt på Kystbussen. Riktignok ikke noen allsang, men høyt nok til at jeg måtte frese litt mellom sammenbitte tenner, mens jeg klappet til henne. Ikke hardt, bare et sånt advarende klaps for å vise at jeg mente alvor. Gullet skal heeeem, mumlet Mamma lykkelig, mens hun så for seg Edvald være den første som krysser mållinjen på søndag. Jeg håper selvsagt at hun har rett, men det gir henne ingen grunn til å synge på bussen. Og bare så folk skulle forstå at hun ikke var helt ved sine fulle fem, så sa jeg sånn passe høyt at; Hvis du ikke oppfører deg må jeg bare følge deg tilbake til avdelingen. ;)
Flinke Mamma holdt munn, men så ganske snurt ut.

Da  vi kom til Stord svingte bussen plutselig inn på en holdeplass, og sjåføren reiste seg. Han kunne informere om at "på biltilsynet rett her borte er det beltekontroll, og de som ikke har belte på får 1500 kroner i bot."
De som ikke HADDE belte på, tok det selvsagt på da, og så kjørte vi videre.
Borte på biltilsynet kom to ansatte inn i bussen og sjekket alle. Vi satt som tente lys, og smilte pent til biltilsynmannen. Her har jo ALLE belte på seg, så flott, sa han, og ruslet fornøyd ut av bussen.

Da vi kom til ferja var det deilig å komme ut av bussen, strekke på beina, og spise litt nistemat. Jeg blir alltid sånn småkvalm på bussen, så jeg hater jo egentlig å ta buss. Men da vi kom inn mot Bergen var det kø, kø og atter KØ, og jeg var sjeleglad jeg ikke kjørte selv. Buss var ok, egentlig. Hehe :)

Vi dro trillekoffertene med oss fra busstasjonen, forbi vannet, over torgalmenningen, og opp til "Det Gule Huset", der vi skal bo frem til Mandag. Husverten vår, Liv Kari var en kjempehyggelig dame, og leiligheten var enkel, men utrolig koselig. Vi fikk litt sånn god hjemmefølelse med en gang. PÅ baksiden var en koselig liten bakgård med benker og busker og gamle hus og brostein. Her kommer vi til å trives! Huset er som navnet sier gult, og er bygget i 1881, så det er ikke akkurat årets modell.

Det Gule Huset, vi bor i Hovedetasjen.

Vi fant oss til rette, slappet litt av. Da vi åpnet døren for å gå ut, kom det plutselig en katt inn i gangen. En riktig fin Pusefrøken var det. Hun satt seg foran døren opp til 2 etasje, der det bor noen andre folk. Mamma hadde selvsagt ikke hjerte til å pælme katten ut, så hun åpnet døren og slapp Pusefrøken opp. Vi får bare håpe at katten virkelig BOR der oppe da. Mamma fikk det fryktelig travelt med å komme seg avgårde for å sjekke ut Bergen city.

Så gikk vi ut for å se oss omkring da. I sentrum var det endel folk selv om det ikke var noen store ting på gang i dag. Kun publikumsritt og noe sånn. Men god stemning var det likevel, og masse vakter og politi over alt. Alle virket kjempeglade selv om det regnet litt. Vi var en tur innom VM-shoppen såklart, og jeg bare MÅTTE innom på julehuset og kikke. Fant endel ting og tang som jeg hadde lyst på, men klarte å la være å kjøpe noe.
Mamma insisterte på at vi måtte finne et apotek, for hun trengte "sov i ro". Ikke fatter jeg hva hun skal med det, men hun påstår at noen snorker... Hrmpf...

Julehuset, kjekkeste butikken i Bergen!

På vei hjem gikk vi innom Rema 1000 og handlet litt, for uten mat og drikke, duger Anja ikke. Og ikke Mamma heller. Da vi kom ut fra butikken gikk vi til høyre, og etter et par minutter så sier Mamma. Bergen er sånn en kooooslig by å bare rusle rundt i, ikke sant?
Når Mamma sier sånt, har vi som regel gått oss bort, og hun er usikker på hvilken vei vi skal. Under over alle under, vi var bare et steinkast hjemmefra, så vi fant faktisk veien.
Nå skal vi slappe av og kose oss resten av kvelden.

På vei hjem til Det Gule Huset. Og Katten. Haha :)
Det rosa greiene oppi bakken er Mamma.


 

 

Sommerferie på Sotra

Ingen stor sommerferie på meg i år, men heldigvis så kan jeg alltid reise til May Tove og familien på Tofterøy på Sotra. Der trives jeg veldig godt, så jeg pakket i bilen og dro avgårde. Planen var at jeg og hundene skulle bli der en uke, men så snakket jeg med Alf-Inge som kunne fortelle at han hadde tenkt seg til Sotra dagen etter jeg hadde planer om å reise hjem, så da fant jeg ut at jeg måtte nesten forlenge ferien min litt. Jeg ser jo den trollungen min så sjelden, at det var best å benytte anledningen til å tilbringe LITT tid med han i allefall.

Så i halvannen uke har jeg bare kost meg og hatt en skikkelig husmorferie hos May Tove. Vi har fisket masse, kost oss med god mat og drikke, vært borte på kampsportsenteret, kjørt tur, vært på shopping og besøkt venner. Og ikke minst så fikk jeg enda en gang sjansen til å fotografere en ørn! Jeg synes de er så vanvittig flotte og majestetiske, og selv om jeg vet det er mye ørn der, så har de pleid å glimre med sitt fravær de gangene jeg har vært der. Det er ca to år siden sist jeg tok noen brukbare ørnebilder, så det var helt utrolig gøy å endelig få sjansen igjen. Bildene kunne nok vært bedre, men siden jeg bare er en amatør, så får jeg være fornøyd.

Fine fuglen altså! ♥

Vi har hatt varmt og fint vær nesten hele tiden, så det var deilig å stå nede ved sjøen og fiske. Første dagen dro jeg opp en makrell, men etter det var det slutt. Jeg tror ikke det finnes fisk i den sjøen, det er rett og slett tomt! May Tove dro opp noen småfisker, men jeg ville jo helst hatt en stor torsk på kroken! Men nope, ingen torsk på meg. Hrmpf...

Humøret var stort sett på topp i allefall.


Chris dro til Oslo noen dager, og da han kom tilbake var Alf Inge også med. Dette var det selvsagt bare jeg og Chris som visste om, så de andre ble jo kjempeoverassket da han plutselig dukket opp på Flesland. Hihi...
Da vi ruslet rundt på Flesland kjente jeg det krible i hele kroppen, og jeg hadde SÅÅÅÅ lyst å hive meg på et fly til Italia! Er jo en stund siden sist jeg var der nå, så jeg hadde nesten abstinenser der vi gikk.

Ferien gikk fort, og VIPS så var det på tide å komme seg hjem igjen til "småbruket mitt", og rollen som storbonde. Hihi... Borte bra, men hjemme best.

Turist i eget distrikt: Sauda

Prosjektet "Turist i eget distrikt" fortsetter, og i går hadde vi en helt fantastisk flott tur til Sauda. Da vi ble enige om at turen skulle gå til Sauda, så var jeg slett ikke sikker på hvor vi kom til å havne, for Ann Christin skulle kjøre, og jeg skulle ikke si et eneste ord om hvilken vei det var. Jeg ble derfor meget overassket da hun kjørte rett vei på første forsøk. Med henne bak rattet kunne vi like gjerne havnet på Bokn eller noe sånn.

Sauda hadde flere benker med fine tekster plassert rundt i sentrum.

Vi dro fra 12 grader og iskald nordavind hjemme, men da vi kom til Sauda var det skikkelig sommer. Sol, vindstille, og langt over 20 grader i solen. Vi parkerte bilen, og kikket oss rundt etter en betalingsautomat, men så ikke snurten av noe sånt. Vi lot bilen stå, og satset på at det var lov å stå der. Det sto jo andre biler parkert der også, så...

Sauda Fjorhotell

Vi hadde knapt nok kommet ut av bilen før vi så noen knallrosa blomsterkrukker utenfor en butikk like borti gata, så DER skulle vi absolutt inn. Companiet het butikken, og det var en sånn type interiør outlet med veldig lave priser!
Vi ramlet selvsagt inn der, og vi fant bare så utrolig mye vi hadde lyst på! Bilder, puter, krukker, duker, kopper, lamper...alt mulig! Men vi var jo i Sauda bare for å kjøpe is. Egentlig. Vi trengte litt betenkningstid, så vi sa at vi ville komme innom igjen før vi skulle reise hjem. Hun som jobbet der var superkoselig, og ønsket oss en fin dag videre i Sauda.

Godt spørsmål. Hehe


Oss to på tur!

Vi ruslet bortover gata, og plutselig var det enda en interiørbutikk der, som vi bare MÅTTE innom. Der fant vi også endel ting og tang som vi hadde lyst på, vi begynte virkelig å lure på om det var så lurt å dra til Sauda. Vi kunne jo risikere å blakke oss helt i disse kjekke butikkene!
Sauda var virkelig et koselig sted å rusle rundt. Vi tok endel bilder, og vi var nede på Russarbroen som er et krigsminne.

Russarbroen i Sauda




Etterhvert meldte sulten seg, så da gikk vi på Plan B, og spiste Sauda sin versjon av Club Sandwich. Der satt vi ute i den koselige hagen i strålende solskinn og slappet av mens vi spiste, og skrev på postkortene vi hadde kjøpt på bokhandelen. Etter forrige tur skjønte vi jo at flere ønsker seg postkort, så det kommer vi til å fortsette med.

Postkort på gang

Det var så varmt at Ann Christin somm hadde tatt en genser på seg før vi reiste, måtte rett og slett gå innom en butikk og kjøpe seg en singlet for å overleve. Jeg vet ikke hvor mange grader det var, men det var VARMT!!!
Tiden fløy, og vi visste jo at vi hadde en laaang hjemtur foran oss, så vi satt kursen mot Companiet Outlet igjen. Vi plukket med oss noen bilder og krukker og sånn, og jeg måtte le litt av hele greia, for is hadde vi fortsatt ikke kjøpt. Hahaha...

Ikke rart butikkdama ler; Vi skulle bare kjøpe en is liksom!

Med armene fulle av allslags greier, gikk vi bortover mot parkeringen. Men hvor var bilen? Ingen av oss kunne se bilen noe sted. Var den stjålet? Tauet vekk fordi vi sto ulovlig? Hva i alle dager skulle vi gjøre nå? Vi hadde jo et helt "Flyttelass" der vi sto forfjamset på fortauet langt inne i Sauda...
Vi kikket på de andre bilene som sto der, og en av bilene var samme type som bilen til Ann Christin, bare at denne vra hvit, og ikke grå. Heldigvis så viste det seg å være et lite synsbedrag. Den sterke solen fikk bilen til å SE hvit ut, men det var faktisk den grå bilen til Ann Christin, og den sto rett ved siden av oss jomann! O` Store lykke så glad vi ble.

Ehhh... hvordan skal vi få plass???

Nå var det bare til å se om vi fikk alt med oss i bilen da. Hehe... Vi måtte legge ned baksetene for å få det til, men da gikk det heldigvis greit. I bilen var det naturlig nok uhorvelig varmt, så vi kjørte hjemover med airconditionen på fullt omtrent. Et par små stopp ble det på vei hjem også, og da vi kom til Knapphus ble det endelig is på oss.

Det tar på å være på tur, så da vi kom hjem var vi helt skutt begge to, men samtidig var vi veldig enige om at dette hadde vært den beste turen til nå. Terningkast 5 til Sauda fra Turistene. ;)

20 års bryllupsdag!

Det er slett ikke verst å kunne feire 20 års bryllupsdag, UTEN å være gift. Hihi... Så da sier det seg selv at det var ikke MIN bryllupsdag. Derimot var det mine gode venner Monica og Øivind som har holdt ut med hverandre i hele 20 år i dag. Gratulerer med dagen, begge to!
Nå har det seg slik at Monica er i syden, så hun kunne ikke feire i dag. Da er det jammen meg bra med gode venner, slik som f.eks MEG, som kunne stille opp som vikar på kort varsel, på en slik viktig dag.

Og siden dagen opprant med strålende sol, over 20 varmegrader, og blå himmel, så fantes det vel ingen bedre måte å feire bryllupsdagen på, enn å kjøre inn på hytta deres, og ta båten utpå for en fisketur! Det var både jeg og Øivind enige om. Så mens Monica koste seg i syden (hvor det forøvrig var overskyet), var vi på fisketur i Ålfjorden. Eller kanskje jeg bare skal si vi var på BÅTtur, vi fikk nemlig ikke et eneste lite napp. Ikke så mye som en liten sild så vi snurten av.
Men fisk, eller ikke fisk. Vi koste oss ute på sjøen, og skravelt som to gamle tanter, slik vi pleier, og var godt fornøyd med dagen da vi dro hjem.

SE så flott! Heldig oss som kunne nyte dette her i dag!


Kapteinen på skuta ;)


Til og med JEG som egentlig er mest glad i ruskevær blir lykkelig på sjøen!


Bedre enn dette blir det ikke. For et herlig liv!

Det var egentlig meldt litt overskyet, så dumme, dumme, DUMME meg, hadde ikke tatt solkremen med, så nå er jeg selvsagt blitt litt rød på armene og på nesa. Svir litt, men ikke så veldig ille. De fleste som kjenner meg husker jo sikkert hvor ille brent jeg ble for noen siden. DET skal jeg aldri oppleve igjen! Så neste båttur blir nok solkremen med ja ;)

Turist i eget distrikt: Kinsarvik

Endelig er vi i gang med prosjektet "Turist i eget distrikt" igjen! Og siden vi hadde hatt en lang pause nå, var vi klar for en lengre tur enn vi har tatt før, så dermed bestemte vi oss for at denne gangen skulle turen gå til Kinsarvik i vakre Hardanger, for å kjøpe is. Folk himlet jo litt med øynene når vi sa at vi skulle til Kinsarvik for å kjøpe is, og lurte på om vi var sprø i hodet. Og ja, heldigvis er vi nok litt sprø, for ellers tror jeg vi hadde gått glipp av mye morro!

Vi kjørte avgårde med godt humør, og skravlet og lo slik vi pleier. Å kjøre til Kinsarvik tar ca 2,5 timer, men med oss så tar det selvsagt lengre tid. Vi måtte jo  stoppe for å fylle bensin, og selvsagt måtte vi stoppe i Åkerfjorden og ta bilder av flotte Langfoss, for det er slik alle turister gjør. Vi fotograferte og fjollet, og enden på visa ble at til slutt så var det noen asiatiske turister som knipset bilder av oss også. Haha. sånn kan det gå når to voksne fjortisser legger ut på tur. Og ingen biltur er perfekt uten tissepauser i grøftekanten, så her var det bare til å bruke naturen.

Fotoshoot på Langfoss.

Egentlig hadde jeg håpet på at bilen skulle tulle bittelitt i nærheten av Odda, slik at vi kunne ha en grunn til å svinge innom til superhelten Thord, fra tv programmet "Vinterveiens Helter", men når man kjører Suzuki så har man selvsagt aldri problemer med bilen, så turen gikk knirkefritt. Ikke en eneste liten ulyd var å høre fra bilen da vi passerte verkstedet til Thord. Hrmpf...

På vei mot Kinsarvik sa plutselig Ann Christin at hun hadde lyst å spørre meg om noe, men at hun var redd det var et dumt spørsmål. Spytt ut, jeg er vant til dumme spørsmål fra deg, svarte jeg lattermildt.
- Nei altså, jeg bare lurte på om vi skal ta båten?
Et lite øyeblikk måtte jeg ta blikket vekk fra veien, og se på henne for å se om hun var seriøs? Og joda, hun satt der med et spørrende utrykk, og lurte tydeligvis på om vi skulle ta båt.
Jeg sukket tungt.
- Nei vi skal IKKE ta båt. Og JA det var et dumt spørsmål!
Og så lo vi godt begge to.

Ann Christin hadde aldri før vært i Hardanger, så hun kikket storyd på alle frukttrærne som vokste oppover fjellsidene, og nedover mot sjøen, mens hun sa sånn Ojjj, Seeee Anja, wow, så masse trær, og til slutt kom spørsmålet: Hvorfor har de så mange frukttrær, Anja?
Jeg forklarte tålmodig om jordsmånn, salter, luftstrømninger, helling i bakkene osv som gjorde Hardanger til norges beste kommune for fruktbønder.
- Hæ? Er det sant? spurte hun forundret.
- Nei, DET aner vel ikke jeg, men HØRES veldig rett ut, sa jeg, og så lo vi godt begge to, og ble enige om at det var nok akkurat sånn det var.

Da vi kom til Kinsarvik parkerte vi bilen, og ruslet rundt i sentrum og tok litt bilder. Så skulle vi ha is da, og det var selvsagt softis vi skulle ha. Etter litt leting fant vi ut at den eneste softismaskinen befant seg visst inne i sjappa på campingplassen, men da vi kom dit så hadde de bare feil kjeks, (vaffelkjeks), så da ville vi ikke ha allikevel.
I stedet kjøpte vi postkort som vi sendte til noen vi kjenner, for det er jo sånn som man gjør når man er turist. Så fikk vi heller satse på is på hjemveien

Kinsarvik

Noen bør følge med i postkassen...

Familiebilde. Hahahahaha!!!



Trodde de skulle lukte SÅÅÅÅ godt, åsså var det er falskt tre... Jaja..

Flotte, gamle steinkirken i Kinsarvik.

På vei hjem fant vi ut at vi måtte ha noe ordentlig mat før vi skulle sluke en softis, ellers visste vi jo at vi kom til å bli kvalme. Vi hadde jo ikke spist siden frokost, og nå var det langt på ettermiddagen. Bilen oppførte seg fortsatt eksemplarisk da vi passerte superheltens verksted på tilbakeveien også, så det ble ingen stopp der da heller, dessverre. Men vi stoppet i Odda uansett, og fikk oss noe mat på Smeltehuset eller hva det het.
Vi var begynt  bli ganske trøtte, så vi kjørte videre straks vi hadde spist opp maten vår.

Da vi kom til Staoil Ølensvåg fant ut at NÅ var det i allefall på tide med softis! Så da fyllte vi en skvett med bensin igjen, og så kunne vi nyte hver vår kjempegode softis! Det var herlig! Resten av turen hjem gikk kjempefint, og det var utrolig deilig å parkere da vi endelig var hjemme. Da hadde vi vært på farten i 8,5 timer. Vi var enige om at det hadde vært en super dag, og vi kan bare oppfordre alle andre til å komme seg ut og se litt av distriktet når man har fri. Så nå får vi se hvor ferden går neste gang... ♥

Vår og sol og sånn...

I ventilen på badet mitt kvitrer det lystig. Hver eneste morgen når jeg kom sjanglende inn på badet i halvkoma så hører jeg Herr, og Fru Spurv er i full gang med husbyggingen sin. Og samme hvor tidlig jeg står opp, så er de i gang før meg i allefall. Sover spurver aldri?

Dagene flyr, og nå er det mindre enn 1 måned til vi skal ha to store landsstevner her. Gleder meg utrolig mye til det, men før den tid er det masse arbeid som må gjøres. De siste dagene har Sjefsgartner Bjørn Ove gått rundt med hekksaks, og motorsag, så nå ser både trær og busker velstellte ut. Selv har jeg raket noen hauger med smågreiner som traktoren skal fjerne. Bare velstand å jobbe ute når været er slik som nå.

God gang!

Sist helg var det også helt nydelig vårvær, og som en del av "Turist i eget distrikt" prosjektet vårt, skulle jeg og Ann Christin gå tur ut til Ryvarden kulturfyr. Kamera skulle være med, og vi skulle storkose oss der ute i havgapet. Gledet oss masse til lørdagen! Men som vanlig så går ikke ting etter planen, for mitt kjære reisefølge, altså Ann Christin, skulle til ei venninne av oss og spille kort og ta et par cider på fredagen. Jaja, vel unt, kos dere masse.
Klokken halv ni neste morgen fikk jeg melding: Kan du henta meg?
Da var det der venninnekrapylet fortsatt på fest, og ikke edru en plass! Hjelpes så sinna jeg var på henne! Men snill som jeg er så slapp jeg alt jeg hadde i hendene, og kjørte til andre enden av by`n for å hente henne. Hun fniste og uffet seg om hverandre hele veien hjem, og jeg kjeftet. Ikke noe medlidenhet fra meg i allefall. Kort fortalt; Turen til Ryvarden den ble det ikke noe av... Fylla har skylda.
Da kvelden kom, og Ann Christin var bortimot normal igjen, koste vi oss med ost og kjeks sammen med to andre venninner.

Kjempekoselig kveld i allefall.


Siden turen ikke ble noe av måtte jeg finne på noe annet for å få tiden til å gå, så da støvsuget jeg bilen, og vasket den inni. Det var virkelig på høy tid nå, så det var godt å få det gjort. Bilen ble så fin atte ♥

Ren og pen!

Selv om jeg ikke er kjempeglad i sol, så liker jeg våren allikevel. Alt spirer og gror, og verden begynner å leve igjen. Nå er det masse snøklokker og krokus ute, og påskeliljene er også på vei. Jeg har SÅ IKKE grønne fingrer selv om jeg liker blomster, men får se om jeg kan få meg noen blomster på trappa før landsstevnene så det ser litt koselig ut.

Puffeprinsessen min i vårsol ♥

Nå får jeg logge av og finne på noe fornuftig, kan ikke sitte her og dingle hele dagen ;)

Turist i eget distrikt - Steinen

Denne gangen skulle vi ut på tur med et litt trist tema, men begge følte at dette var noe vi ville gjøre likevel. Både jeg og min gode venninne Ann Christin har nemlig akkurat lest boken "Hvem drepte Birgitte Tengs", og vi var enige om at vi ville legge ned hver vår rose ved minnesteinen hennes, selv om det er mange år siden drapet skjedde.

Vi kjøpte to røde roser, og kjørte avgårde til Karmøy. På forhånd hadde vi googlet litt, og visste sånn ca hvor vi skulle kjøre. I allefall TRODDE vi det.
Som vanlig så går selvsagt ikke ting etter planen, for vi kjørte slett ikke der vi skulle, og plutselig befant vi oss på en lang, smal grusvei der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Vi kjørte langt innover, men plutselig ble veien stengt av to store betongblokker. Vi innså at vi naturligvis var heeelt på bærtur! What a surprise liksom... Vi hadde virkelig ikke peiling på hvor vi var, men vi var i allefall ikke på Gamle Sundvegen der vi skulle, det var i allefall sikkert.

Så sto vi her da...

Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg i bilen og rygge minst 400 meter på den smale grusveien. Vi innså at vi må ha sett helt komiske ut der vi sto uti gokk og ikke visste helt hva vi skulle gjøre, så vi klarte ikke la være, men begynte å le av oss selv.
Ann Christin rygger aldri etter speilene, så hun bøyde seg nesten helt bak i baksetet og rygget forsiktig noen meter. Akkurat da kom en syklist fykende ut av skogen foran oss, med tørkle foran ansiktet, og jeg ble jo så forfjamset at jeg hylte!

-HVA ER DET FOR NOE, hylte Ann Christin, som fortsatt var halvveis i baksetet, uten å ta øynene fra veien bak oss.
- En SKUMMEL SYKLIST, jeg ser ikke fjeset hans for han har noe foran det, hylte jeg.
- LÅS DØRENE ELLER NOE, vrælte Ann Christin, og rygget plutselig så raskt at det føltes som hun rygget i 60 km timen!
Jeg vet ikke om jeg var mest redd for den skumle syklisten, eller ryggingen til Ann Christin, men jeg hadde hjertet i halsen uansett.
Under over alle under, da vi kom til snuplassen, så syklet han bare rett forbi oss, og vi pustet lettet ut, mens vi lo over nervene våre som hadde tatt litt overhånd.

Vi fant frem til hovedveien igjen, og gjorde et nytt forsøk på å finne Gamle Sundvegen. Og enda en gang kom vi til et sted vi mente kunne passe til beskrivelsen. En grusveg, med bom, stengt for biltrafikk. (Det var egentlig det eneste vi visste om Gamle Sundvegen.)
Vi parkerte der, og tok rosene våre med gikk innover grusveien, mens vi diskuterte boken vi hadde lest. Begge to var nå overbevist om at vi befant oss på rett vei, og terrenget rundt oss lignet på bildene vi hadde sett i boken, og i media. Men like fullt så fant vi altså ikke Birgitte`s minnestein, selv om vi kikket både til høyre og venstre.

På rett spor i allefall.

Det endte opp med at vi tuslet tilbake til bilen vår, med rosene hengende fra hendene. Det ble ingen roser ved minnesteinen den dagen, desverre. Og det dummeste av alt var at da vi kom hjem og googlet litt mer, så fant vi ut at vi har sannsynligvis gått på veien rett nedenfor der hvor steinen er. Men en vakker dag skal vi nok tilbake, og da skal vi legge ned rosene ved steinen til Birgitte.

Hundepasser i vinterferien

Noen bruker vinterferien på å reise på fjellet og kose seg, mens andre gjerne setter seg på et fly sydover for å slikke sol. Jeg derimot reiste heller nordover. Ikke så langt, bare 10 minutter hjemmefra, til Vikse. Der bor Gunhild og Steeven, et vennepar av min mor. De var i den kategorien som ville fly sørover, så da trengte de hundepass til sine søte, små hunder, eller isbjørner, som jeg kaller dem. Og da de spurte meg om jeg ville bo der og passe dem, så slo jeg selvsagt til.

Balder og Chili

Det har vært en fin uke, selv om været har vært varierende. Vi har gått turer på steder jeg aldri har vært før, og det er jo bare et under at jeg ikke gikk meg vill.
Den første natten sov jeg utrolig dårlig, og sånn er det jo alltid første natten på nytt sted. Da klokken var litt over 05.30 sto jeg opp, og dro Chili og Balder med på morgentissetur. Stakkars isbjørnene, de er alldeles ikke vant til å gå tur på den tiden av døgnet, så de var kjempetrøtte, og jeg måtte nesten SLEPE dem med meg. De ville nok heller sovet noen timer til, men siden det var beksvart ute så våget jeg jo ikke gå alene, så dermed MÅTTE de være meg, enten de ville eller ei! Hehe...

Søtnosen Balder ♥


Dronningen av Vikse; Chili ♥

Vi har kost oss med late kvelder foran vedovnen. Herlighet så deilig å kunne fyre i ovnen! Vedovn står høyt på ønskelisten her!
Karen, som bor i kjelleren har vært oppe og skravlet med meg hver eneste dag, og siden jeg har jobbet for henne da jeg var yngre, så hadde vi mye å mimre om. Hun holder seg godt til å være 76 år, og er neppe mer enn 25 år i hodet. Fantastisk dame. :)

Karen har to flotte kaldblodstravere, og hver morgen når jeg gikk ut med hundene, så humret de til meg. Som den drevne hestejenta jeg er, så tok jeg selvsagt hintet, og fant høy til dem. Vi ble gode venner, Gam Jarl, Tysvær Odin og meg.

God-gampene på beite.



Det har vært en flott vinterferie, selv om jeg hverken har hatt sandstrand, eller afterski. ;)

Turist i eget distrikt!

vi slutte å være så late, sa min beste venninne opprørt. Jeg kikket forundret på henne, mens jeg slurpet kaffien dovent i meg, og lurte på om hun hadde slått seg i hodet? Det var tross alt helg, og da skal man jo slappe av og kose seg. Eller?
Etter å ha snakket litt frem og tilbake ble vi enige om at den ene helgen etter den andre fløy avsted, mens vi ikke gjorde annet enn å chille på sofaen foran tv, og skravle i telefonen med hverandre halve dagen. Hun hadde et poeng, vi var virkelig dørgende late!!!

Men nå skulle det bli slutt på den slags. Vi ble enige om at annenhver lørdag, (når hun har ungefri), så skulle vi sette oss i bilen og kjøre på tur et sted i distriktet. Bare for å komme oss ut av sofaen, og se oss rundt omkring. Som sagt så gjort. Lørdagen kom, og vi møttes klokken 12.00, klar for første del av prosjekt "Turist i eget distrikt". Den første gangen kjørte vi til Stord, helt uten mål og mening. Ingen av oss var lokalkjente der, så vi kjørte litt hit, og litt dit, før vi parkerte på et kjøpesenter og gikk inn der og kikket rundt i butikkene. Etterpå tok vi en tur i gågata, men der virket det mer som søndag, enn lørdag. Hehe...
Men vi var enige om at det hadde vært en morsomt tur, og at dette var MYE bedre enn å sløve vekk hele dagen på sofaen.

To uker senere dro vi til Kopervik, på Karmøy. Der var det litt mer liv i gågaten, og masse rare folk. Der tok vi oss tid til å spise lunch på MM, og det var kjempekoselig å sitte der og nyte god mat, og se utover sjøen og båtene som lå fortøyd nedenfor. Vi ble enige om jeg burde begynne å ta kamera med på turene våre, og kanskje blogge litt om dem.
Vi hadde også planer om å besøke Birgitte Tengs` minnestein, men den var det ingen av oss som visste hvor var, så det skal vi gjøre en annen gang.

Denne helgen dro vi avgårde til gamle trakter for min del. Vi kjørte til Ølensvåg, og ut mot Bjoa og Vikebygd. Det sier seg selv at jeg bare MÅTTE nedom i Kjellesvik, min barndoms lykkelige paradis! Hver eneste sommer fra jeg ar liten ble tilbragt på hytta i Kjellesvik, og da jeg ble litt eldre så flyttet jeg dit. Hadde mange lykkelige år der, og fortsatt så elsker jeg det stedet. Hytta og eiendommen ble solgt for et par år siden. Nå var det totalt forandret, og tårene trillet nedover kinnene mens jeg sto nede på stranden og kikket oppover dit hjemmet mitt hadde vært.  
Huset var revet, og det var omtrent ikke et tre eller busk igjen, så nesten bare ut som en naken bergknaus. Jeg husket alle de fine sommerne med grønn beitemark, store grønne trær som vokste nedover mot sjøen, alle de gamle frukttrærne som sto langs grusveien vår... Jeg husket lyden av sauene til naboen som gikk på beite hos oss. Hestene som var med på ferie der, og ungene som galopperte rundt uten sal og hodelag i solskinn. Alle de gangene vi red ned til stranden og badet med hestene i sjøen. Jeg husket høsten som gjorde både innmark og utmark til et glødende fyrverkeri av farger. Jeg husket lyden av vestamaranen som vekket meg klokken seks hver morgen da den dro forbi. Alle båtturene til Romsa. Jeg husket hvordan det var å våkne midt på vinteren og sette tærne mot et iskaldt gulv, og den gode lykkerusen når jeg sto i stuevinduet og kikket utover og beundret den første snøen som gjorde Kjellesvik til verdens fineste Winter Wonderland... Alt kom tilbake. Tårene trillet. Kjellesvik blir aldri det samme igjen.

Nye Kjellesvik...


Gode minner fra gamle Kjellesvik. "Mitt" Kjellesvik. ♥


Etter å ha fått en god klem av Ann Christin, og tørket tårer og snufset ferdig, kjørte vi videre. Vi svingte nedom i Apalvik også, for jeg ville vise henne huset vi kjøpte der, og fortalte litt om hvordan det var å bo der. Huset var omtrent slik det var da vi bodde der, men nå blir det visst brukt som hytte. Jeg aner ikke hvem som eier det nå.

Så kjørte vi opp til Tunge, og jeg vi stoppet utenfor hundepensjonatet hvor jeg pleide jobbe og storkose meg. Det er virkelig det flotteste hundepensjonatet jeg vet om, og det nye huset til Torhild var jo bare RÅLEKKERT!
Vi var også en kjapp tur innom hos Terje og Liv Kari som bor på nabogården. Jeg har tilbrakt mye tid der også, og det ble selvsagt litt mimring mens vi satt der og skravelt. Humøret steg mange, mange hakk mens vi var der. Jeg innser at jeg bør bli flinkere til å besøke folk, for jeg er virkelig håpløs på den fronten. Hehe....

Da vi kjørte hjemover var vi igjen enige om at dette var en fin tur, og vi er kjempeglade for at vi begynte med dette prosjektet vårt. Det er SÅ mye mer givende enn å sløve vekk hele dagen.
Hvor vi drar neste gang får vi bare se, kanskje jeg blogger om det også?

NM i Jujutsu!

Ja, av alle ting så var det altså NM i Jujutsu som var bakgrunnen for turen vår til Oslo, og jeg må tilstå at det var med blandede følelser jeg så frem mot NM. Det var selvsagt kjempestas at guttungen skulle være med på NM, og jeg var veldig stolt av han, men jeg gruet meg litt til å se at noen slåss med lille gutten min. (Som bare er 26 år. Hehe)

Combat Challenge 2016

NM skulle være i Sarpsborg, og jeg og Mamma skulle møte Alf-Inge, Monica og mamma`n til Monica på Oslo S klokken 06.30 lørdag morgen. Alarmen min vekket meg 05.15, og jeg var så trøtt at jeg knapt nok visste hva jeg het. Og det var ingen morgentissetur, eller caramellkaffi, det var bare til å hoppe rett i sminken og få på seg ansiktet selv det føltes som det var midt på natten. Jeg gikk til og med glipp av hotellfrokosten, for den åpnet ikke før kl 08.00!

Mamma var faktisk ikke et hakk bedre enn dagen før, så vi innså kjapt at hun bare kunne glemme å være med til Sarpsborg på NM. Hun fikk rett og slett bare bli igjen på hotellet og se på bakgården, mens vi andre dro avsted.
Jeg gjorde meg klar til å gå bort på Oslo S for å møte de andre, og det var kjempeskummelt å gå alene bortover gata når det var mørkt ute, og ingen mennesker! I tillegg var det snø i luften og iskald vind. Jeg gikk fort, og var fremme i rekordfart. Inne på Oslo S var det heldigvis varmere, så det gikk an å åpne jakken litt.

Mens jeg ventet på at de andre skulle komme tenkte jeg over alt jeg har sett vekterne ordne opp i på tv-serien "Oslo S", og da var jeg jo overbevist om at alle skumle menn i hele Oslo oppholdt seg på Oslo S, så jeg ble litt nervøs av å gå rundt der alene. Jeg så meg rundt for å finne ut hvor de var tryggest å oppholde seg, og da fikk jeg øye på 3 vektere som sto litt unna. Jeg konkluderte med at DER var det tryggest, så jeg gikk bort mot dem, og stillte meg opp 2 meter unna. Hahaha, jeg er seriøst verdens største pyse!

Etter en liten stund ringte Alf-Inge meg og spurte om jeg kunne kjøpe billetter til oss, for han var litt forsinket. Og Monica og mamma`n hennes var også syke, så det ble bare oss to som skulle til Sarpsborg. Noe motvillig forlot jeg vekterne "mine", og satte kursen mot de forferdelig skumle billettmaskinene. Jeg så på maskinene med bange anelser, og lurte på om maskinen ville oppføre seg like fint denne gangen også. Det var jo lov å håpe?
Men neiiida, maskinen hadde slett ingen planer om å samarbeide med meg, så i stedet for å printe ut billettene så poppet det opp en feilmelding, og beskjed om å kjøpe billett på toget. Jeg kunne slått den domme maskinen!!!

Alf-Inge kom ganske kjapt, og vi kom oss ombord på toget til Sarpsborg. Da togmannen kom dro vi frem visakortet, og så sa mannen at han skulle komme tilbake for å ta betalingen av oss som skulle betale med kort. Under togturen gikk han frem og tilbake gjennom vognene mange ganger, men han kom aldri for å få betaling av oss, så da vi etter halvannen time stoppet i Sarpsborg gikk vi av, uten å ha betalt en krone. Men det var i allefall ikke vår feil.

Sarpsborghallen hvor konkuransen var, skulle ligge 15 minutters gårtur fra togstasjonen, og jeg spurte Alf-Inge om han visste veien, men det gjorde han selvsagt ikke. Men ca 100 meter foran oss gikk det et par med en kampsportbag på ryggen, så vi tok beina fatt og fulgte etter dem oppover bakken mens vinden blåste friskt mot oss. De gikk uforskammet fort, men siden vi ikke kunne veien, så var det bare til å lange ut og gå så fort de korte beina kunne bære meg. Det ble nesten som å joggegå, som Mamma ville kallt det. Paret foran oss var tydeligvis i atskillig bedre form enn meg, og jeg peste som en hval, og vi rakk i allefall ikke se på omgivelsene rundt oss, vi hadde blikket stivt festet på ryggen til de foran. Etter en stund stoppet de plutselig opp og sto med nesa nedi mobilen sin, antagentligvis Google Maps, for plutselig forsvant de rundt et hjørne, og siden vi var livredde for å miste dem av syne, så satt vi også opp farten, og VIPS der lå Sarpsborghallen rett foran oss. Vi var veldig godt fornøyde med egen innsats siden vi fant frem helt uten mobil, kart, prikk eller kompass. Hahaha ;)

Alf-Inge gikk for å veie seg inn, og jeg gikk opp på tribunen og fant meg en plass. Det var allerede masse folk, og i tillegg til NM i Jujutsu så skulle det være Norgescup i Kickboxing og Østlandscup i Karate, så her var det flere matter, og en ring hvor det skulle kjempes om heder og ære og medaljer.
Det som fascinerte meg mest utover dagen var kontrasten på utøvrne når de var i ringen, og når de IKKE var i ringen. Inne på matta så det jo nesten ut som de skulle ta livet av hverandre der de slåss, og etter kampen lo de og spøkte sammen og hadde en kameratslig tone og var såååå gode venner!

Hallen vi var i.

Det nærmet seg tiden hvor Alf-Inge skulle i ringen, og jeg kjente at jeg var kjempenervøs på hans vegne. Han skulle liksom slåss mot en villt, fremmed mann, og jeg skulle ikke få lov til å komme løpende å hjelpe til engang! Hjertet banket da Alf-Inge og Mr.villtfremmed kom inn i ringen og bukket til dommeren, og til hverandre. Og så var kampen i gang. Jeg trodde jeg skulle tisse på meg av angst!
Men det gikk bra, og Alf-Inge vant den første kampen sin, og jeg kunne puste lettet ut, og var glad for at lillegutt hadde overlevd uten blod eller brukne bein. *Phuuuu*

Nervepirrende minutter for en tribunemamma!

De to neste kampene kjempet han mot to stykker som har holdt på i årevis, så de kampene tapte han, men det holdt til å en bronsemedalje, så vi var kjempefornøyde! Han har jo bare trent siden januar, og dette var hans 1 NM!
Jeg sto med tårer i øynene under premieutdelingen om ettermiddagen, og var så stolt at jeg nesten kunne sprekke. Skulle tro det var JEG som hadde slåss for den medaljen. Hahaha ;)

Premieutdeling

Da vi skulle reise hjem igjen til Oslo var det blitt helt mørkt ute, og vi prøvde å huske hvilken vei vi hadde gått da vi kom dit, men ingen av oss hadde jo hatt tid til å se på annet enn ryggen til de to foran oss, og dessuten ser jo alt annerledes ut i mørket, så det endte jo selvsagt opp med at vi rotet oss vekk midt i Sarpsborg. Eller, i allefall TRODDE vi det. Vi måtte til slutt finne frem mobilen og Google Maps, for det var jo litt greit å finne den togstasjonen før toget gikk. Heldigvis skulle vi bare gå noen få meter bortover, rundt et hjørne og så var det rett ned bakken til togstasjonen.

På togstasjonen traff vi to av de andre utøverne Hans-Marius, og Bob, som Alf-Inge var blitt kjent med tidligere på dagen, og snart skravlet vi som gamle tanter alle fire. Bob var blitt norgesmester i sin klasse, så han smilte fra øre til øre og var superhappy. Da toget kom satt vi oss i en sånn 4mannskrok med bord, og så hadde vi pokalen til Bob og medaljene på bordet. Man må jo ha lov til å vise det frem når man har gjort noe bra! Hehe... Vi hadde det kjempeartig på toget, og det var veldig koselig å se at kampsportfolk ikke er skumle, agressive, utagerende eller farlige folk. Hahaha :)
Da vi nærmet oss Oslo S hørte vi togmannen i høytaleren: "Da nærmer vi oss Oslo S som er togets endestasjon. Husk å ta med dere pokaler, medaljer og andre eiendeler. Takk."
Vi måtte le godt da, for det var jo litt artig.

Da vi gikk inn på Oslo S følte jeg meg mye tryggere enn jeg hadde gjort om morning, for med 3 tøffe kampsportkarer følte jeg meg nesten som en hollywoodstjerne med egene bodyguards. Ikke mye galt som kan skje når jeg har slike karer til å passe på meg. Hehe :)

Jeg vurderte å kjøpe med noe mat å ta med på hotellet, men så slo jeg det fra meg, og håpet at Mamma i allefall hadde spist forkost på hotellet, eller vært innom den lille dagligvarebutikken på hjørnet og kjøpt mat. Da jeg kom opp på rommet var Mamma sjeleglad for å se folk igjen virket det som, Hun var litt bedre, men hadde ikke spist noe annet enn en muffins hun hadde igjen fra dagen før. Planen hadde vært å spise hotellfrokost, men hun måtte dusje først. Da hun hadde dusjet så orket hun rett og slett ikke gå ned og spise, så da lå hun på rommet hele dagen uten mat.
Jeg hadde egentlig planer om å gå ut og kjøpe noe mat, jeg hadde tross alt ikke spist siden 13.30, men innså fort at jeg kom til å sovne før fikk gjort det. Tror jeg sovnet før klokken 21.00 den kvelden, helt skutt...

 

Oslo, here we come!

Noen dager før avreise var jeg slakk og temmelig forkjølet, og jeg så mørkt på hele turen, men jeg rakk heldigvis å bli frisk før avreise, og tenkte at en god natts søvn før vi skulle reise, ville nok være bra for meg siden jeg hadde hanglet litt. Veeel, jeg sov bare 3 timer, og drømte stressende drømmer, noe som er helt vanlig når vi skal ut og reise, så da klokken var 05.00 sto jeg opp, luftet hunder, dusjet og drakk kaffi for å våkne litt. Da klokken var 07.30 hentet jeg Mamma, og hun var virkelig heeelt sylte forkjølet, det så nesten ut som hun var hyperallergisk mot et eller annet. Hun burde nok sikkert blitt hjemme, men hun gledet seg til å se Alf-Inge i NM, og dessuten så sa hun at "Jeg blir jo ikke bedre selv om jeg er hjemme!". Nei, nei... Så da dro vi da. Jeg stuptrøtt. Mamma sjuk.

Da vi var kommet nesten ut til flyplassen svingte vi innom til Mari-Lene, for vi hadde avtalt at hun skulle ta bilen min fra flyplassen og hjem til seg, men da vi kom dit var huset helt mørkt. Det var bare til å ringe henne der vi sto parkert utenfor, og da hun svarte var det ikke vanskelig å skjønne at jeg hadde vekket henne. Hahaha... Heldigvis var hun kjapt ute, og hoppet inn i bilen med oss. På flyplassen sa vi hadet, og så kjørte hun hjem igjen med bilen min, slik at jeg slapp å betale en formue for å ha den stående på flyplassen.

På flyplassen gikk det overrasskende greit, og for første gang på flyplassen på Karmøy, så gikk jeg gjennom sikkerhetskontrollen uten å pipe! Da var jeg selvsagt overbevist om at maskinen var i ustand, og det sa jeg til de som sto der også, for jeg piper ALLTID!
Håndbagasjen som var litt i største laget var det ingen som kommenterte, selv om jeg hadde fryktet at de kom til å si at jeg ikke fikk ta den med. (Ja, jeg tenker alltid det verste når vi skal ut og reise..)

Når vi er ute og flyr, så er det ALLTID(!) jeg som sitter ved vinduet, for jeg vil ikke sitte ved siden av fremmede på flyet, og dessuten så synes jeg det er fryktelig ekkelt å lette/lande, så da puster jeg i firkant for å ha kontroll. Men nå sa Mamma at hun MÅTTE sitte ved vinduet, for hun ville jo ikke risikere å smitte noen som satt ved siden av, DET måtte jeg jo forstå. Det var tydeligvis ikke så nøye om hun smittet MEG. Hrmf... Mamma fikk viljen sin, og jeg måtte sitte i midten, ved siden av en villt, fremmed mann. Det var selvsagt helt grusomt, men jeg overlevde.

Mamma fikk hele utsikten.

Da vi landet på Gardermoen var jeg helt skjelven etter å ha sittet ved siden av den fremmede mannen, så vi var bare nødt å finne en do, slik at jeg kunne stress-tisse litt. Jeg må ALLTID tisse når jeg er stresset, eller har angst for noe. Sånn er det bare. Etter å ha unnagjort turens viktigste toalettbesøk, var det bare til å finne riktig tog. Vi tar aldri flytoget, for det er mye dyrere, så vi tok sikte på et vanlig tog i stedet.
Vi gikk mot de skumle billettmaskinene, (ja, for tenk at de ER skume!) og siden jeg er livredd for å trykke noe feil, så tenkte jeg at jeg skulle se hvordan Mamma gjorde det først. Men der tok jeg feil gitt, for hun hadde jukset og kjøpt billett via appen sin på mobilen, så nå måtte jeg finne ut av det helt alene. Hjelpes!

Jeg gikk bort til en maskin hvor det sto noen andre, og prøvde diskrèt å kikke over skulderen deres for å se hvordan de gjorde det. Dessverre er det ikke lett å kikke OVER skulderen på noen når du er 156 cm høy, så jeg ble ikke så mye klokere.
Men under over alle under, maskinen var lett å forstå, og den oppførte seg fint. Ingen piping, uling, eller blinkende alarmlys som kunne ha informert hele flyplassen om at her står det et virkelig naut som ikke klarer å printe ut billetten sin selv! Jeg pustet lettet ut, og gikk bort til Mamma og viftet stolt med billetten min. Mamma bare fnyste, og sa med verdens mest snørrete stemme; Ja, VAR det så vanskelig ,eller?

Vi fant toget vårt, og kom oss inn til Oslo S. Og der ble vi enige om at det var på tide å kjøpe noe mat vi kunne ta med til hotellet. Vi hadde jo tross alt ikke spist frokost engang. Eller Mamma hadde mumset i seg en skive mens vi ventet på toget, men JEG var i allefall begynt å kjenne at sulten hadde meldt seg, så vi gikk inn og fant en Kiwi butikk og kjøpte noe mat vi kunne spise på hotellet. Etter litt om, og men, fant vi til og med veien UT fra Oslo S, for det var nemlig ikke lett.

Comfort Hotel Børsparken hadde vi bodd på for 3 år siden, så det var ingen problem med å finne veien bort dit. Det tar ca 4 minutter fra Oslo S, og VIPS så var vi fremme. Vi fikk nøkkelkort, og rommet lå i 4 etasje. Jeg gledet meg allerede til å ha den fiine utsikten mot Operahuset som vi hadde sist gang, men da vi kom opp på rommet måtte vi le...

Tenk deg at du sitter nedi en dyp papp-eske, og kikker opp mot åpningen. Dette rommet hadde høyt skråtak, og de eneste vinduene satt nemlig langt der oppe på skråtaket, så vi hadde ingen vinduer vi kunne SE ut, eller åpne opp. Hvis vi kikket opp mot vinduene i skråtaket så himmel. Thats it. Ingen børspark, og ikke noe operahus i allefall. Og ikke var det noen minibar heller, og det hadde Mamma spurt etter, siden hun hadde macroner med til Alf-Inge, og de måtte stå kjølig.

"Gutterommet" med flott utsikt. Hahahaha

Enden på visa ble at Mamma gikk ned i resepsjonen og spurte om vi kunne få et annet rom. Siden Mamma var så sylta som hun var, så trodde sikkert resepsjonsdama at Mamma var på gråten, så hun ga oss et annet rom uten å blunke. Men minibar hadde man sluttet med for lenge siden, men macronene kunne vi få ha i kjøleskapet i resepsjonen, ikke noe problem.
Macronene ja... Mamma lager virkelig de beste macronene jeg vet, men trykket under flyturen hadde gjort de flate og rare. Vi håpet at Alf Inge og Monica ville like dem uansett.

På det nye rommet hadde vi i allefall normale vinduer, selv om vi kun hadde utsikt ut i bakgården. Men nå var vi ikke så kresne lenger. Vinduene var tross alt i normal høyde, og kunne åpnes og lukkes. Det fikk være godt nok. Hvis vi ville se børsparken og Operahuset fikk vi heller gå ut!

Det nye rommet vårt.

Med vinduer! Hihi

Og etter å ha fått i meg litt mat og drikke, så var det nettopp det jeg gjorde. Jeg gikk ut og ruslet langs Karl Johan. Midt i Oslo. Helt alene i verden, for Mamma var så slakk at hun orket ikke. Og DA er hun ikke frisk, det vet jeg. Mamma hadde sagt at hun kunne tenkt seg å smake macroner fra macrokongen Pascal, for å sammenligne, siden hun har fått flere tilbakemeldinger på at HENNES macronerer bedre. Som den gode datteren jeg er, så fant jeg selvsagt Pascal, og gikk inn for å kjøpe macroner til min gamle, syke mor som lå ensom på et hotelrom og ventet. Snille, snille meg!
I Oslo er det masse rare folk. Over alt. Og for meg som er kjempepysete var det ikke bare lett å gå alene i Oslo, men jeg MÅ pushe meg ut av comfortsonen av og til. Så jeg gikk opp til slottet, og hjem igjen til børsparken og bakgården. Og Mamma.

På rommet testet vi ut 4 forskjellige macroner fra Pascal. Vanilje, sitron, bringebær og til slutt lime. Vaniljemacornen var kjempegod, ingen tvil om det. Brinebærmacronen kunne smakt litt mer. Sitron og lime kunne smakt MYE mer! Vi satt liksom og ventet på den store WOW-følelsen, som aldri kom. Pascal sine macroner var dessuten matte i fargen, mens Mamma alltid lager sine blanke og fine. Men som Mamma sa; Pascal får jo en pluss for fin innpakning, for det var en flott eske de lå oppi.

Pascal: Terningkast 4.
Mamma: Terningkast 6

Etter kun 3 timers søvn natten før, var jeg utrolig trøtt, og tenkte jeg skulle ta meg en liiiten lur, så jeg kravlet under dyna på min side av sengen, og sukket fornøyd. Men å ta en lur viste seg å være lettere sagt enn gjort. Etter macronene hadde Mamma nemlig fått tilbake litt energi så da jeg la meg begynte hun med fugledansen på sin side av sengen. Alle som husker fugledansen kan jo bare tenke seg til hvordan det er å prøve å sove når sidemannen begynner å synge/danse på den irriterende greia der. Jeg kjeftet og smalt, og Mamma ga seg til slutt, selv om hun mente at det ikke var snillt å kjefte på sin gamle, syke mor. Yeah right...

På nytt sukket jeg fornøyd, og kravlet under dyna og la hodet godt tilrette på puten. Akkurat da ringte telefonen min. Herlighet, det er jo klin umulig å få tatt seg en liten lur her i denne byen, sa jeg frustrert!!! Det var Alf-Inge som ringte, så da ble jeg selvsagt blid igjen. Egentlig skulle han reist til Sarpsborg for å veie seg inn til neste dags NM, men det slapp han, så da ville han besøke oss på hotellet. Og siden har var rett borte på Oslo S, så var det i allefall ingen vits å prøve å sove. Så dermed fikk vi besøk av Alf-Inge, som selvsagt ble kjempeglad for både macroner fra mormor, og støvkaker fra mamma`n sin. Etter en stund kom samboeren hans, Monica, også, så da koste vi oss og skravlet masse.

Da de skulle reise hjem slo jeg følge bort til Oslo S, og kjøpte et par burgere til meg og Mamma slik at vi fikk litt mat igjen. Da jeg kom opp på hotellrommet igjen, spiste vi burgerne, fniste og lo litt, og så sovnet jeg som en stein!

Det skal ikke være enkelt!

Da Alf-Inge for noen uker siden fortalte at han skulle være med på NM i Jujutsu var min mor meget klar på at da MÅÅÅ vi jo reise over til østlandet og se på! Og som vanlig når Mamma bestemmer seg for at vi skal på tur, så har ikke jeg egentlig noe valg. Jeg må bare bli med, og klart det skulle bli gøy å se sin egen sønn i NM!!!

Men å reise på tur med Mamma er aldri lett, og det går i allefall ALDRI etter planen, DET har jeg lært etter alle turene våre i inn, og utland. Jeg og Mamma er totalt forskjellige, på de fleste områder, så det er jo klart det må bli forviklinger når vi drar av sted. Og ikke minst FØR vi skal dra avsted.
Og hele morroa startet da jeg sendte et bilde til Mamma på snapchat, et bilde av den flotte, røde Samsoniten jeg fikk av henne til jul for noen år siden, for at jeg skulle ha en lett, fin og romslig koffert når vi skulle ut og reise. På bildet av Samsoniten skrev jeg; Får vel tørke støv av denne og begynne å pakke snart.

Det gikk ikke lange stunden før jeg hadde Mamma på tråden...
- Ikke si at du har tenkt å ha med deg den SVÆÆÆÆRE Samsoniten, Anja!!!
- Huh? Jooo, jeg har bare den.
- Nei, nei, neeeei! Det går ikke!
- Hæ? Går ikke???
- Kjære deg (med veldig oppgitt stemme), vi skal jo bare være der en helg!
- Jaaa? Og så?
- Jeg skal pakke oppi en liten håndbagasje koffert, for da slipper jeg å vente på bagasjen.
- Jaha? Men Mamma, mine klær tar større plass enn dine! Du bruker xs, og jeg bruker XXl, så jeg MÅ ha større koffert!
- Jaja, du må jo bare ta den med, men da blir det dyrere for deg. MYE dyrere, for turen er bestillt med KUN håndbagasje.
- Og hvis jeg velger å betale så må jeg vente på bagasjen min, og da går du HELT sikkert fra meg siden DU slipper å vente?
- Ja, såklart gjør jeg det!

Og siden jeg er litt pysete på flyplasser så ble enden på visa selvsagt at jeg stresset meg opp, fikk lånt en mindre trillekoffert, og måtte stryke vekk MASSE som sto på listen over ting jeg skulle ha med til Oslo. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg skulle klare meg med den lille kofferten, men jeg hadde jo ikke noe valg. Og selv om den var liten, så var den 2-3 cm større enn håndbagasjen egentig skulle være, men jeg krysset fingrene for at det kom til å gå bra.

Dagen etter var min kjære mor på tråden igjen.
- Du Anja, jeg har tenkt litt!
- Åh hjelp! NEI! NEI og atter NEI!!! Jeg er imot det, uansett hva du har tenkt!
- Slutt å tøyse. Jeg har tenkt at jeg vil i reptilparken når vi er i Oslo!
- REPTILPARKEN!?!?! (Lettere hysterisk)
- Jah! Det gjør vi. Det blir så gøy! (Meget sprudlende)
- Nei vettuhva! Jeg skal absolutt IKKE i noen reptilpark, det kan jeg LÅVE deg!
- Joda, det skal du. Det blir gøy sier jeg jo.
- Gøy for hvem da liksom???
- Meg vel!
- Akkurat ja....
- Jeg gleder meg SÅ masse! (Fortsatt meget sprudlende)
- Reptilparken har flyttet!
- Hæ? Hvor da?
- Heeelt i andre enden!!!
- Hvilken andre ende?
- I andre enden fra der vi skal bo i allefall! *Fnis*
- Haha, vi SKAL i reptilparken!
- Jeg skal IKKE det.

Dagen etter ringte jeg til Mamma, for å spørre om et eller annet, og selvsagt hadde min kjære mor enda mer gøy på lur til meg...
- Du Anja, når vi skal rundt omkring i Oslo, så tenkte jeg vi kunne joggegå.
- Hææ? Joggegå? Har du slått deg i hodet, Mamma?
- Nei, men jeg tenkte at det kan jo være fin trening.
- Jeg bedriver ikke jogging, joggegåing eller sånt. Jeg skal RUSLE og kose meg.
- Nei vi skal jo ikke jogge-jogge, bare gå litt veldig fort liksom.
- NEI!
-JO!
-NEI!!!
- JOOO, når vi skal opp til reptilparken kan vi joggegå!
- JEG SKAL IKKE I REPTILPARKEN!!!!!
- Joda!

Og sånt gikk dagene før vi skulle reise. Det eneste vi var enige om var at vi skulle klage på Pascal sine macroner siden alle sier at Mamma sine er mye bedre. Jeg hadde ingen anelse om hvor Pascal holdt til, men håpte det ikke var lang unna. I allefall ikke hvis vi måtte joggegå eller noe sånn.


Fortsettelse følger...

 

I full galopp!

For 5 år siden galopperte jeg friskt mot et hinder på sprangtrening, og følte jeg hadde full kontroll. Tok sats, og hoppet! I allefall JEG. Hesten derimot hoppet til sides, så jeg fløy meget elegant over nakken på hesten, traff en hinderstøtte, og landet på bakken med et brak. Jeg husker ikke at jeg landet engang, for jeg besvimte, og våknet i en ambulanse. Heldigvis så gikk det bra, bare 2 brukne ribbein, og forerdelig mørbanket i hele kroppen.
Jeg fikk rideforbud i 3 uker. Da de 3 ukene var gått, hadde skrekken satt seg, og jeg sluttet egentlig å ri.

Sånn gikk det for 5 år siden. Huff

Heldigvis har jeg gode venner, og etterhvert ble jeg tvunget ut av comfortsonen, og opp på hesteryggen igjen. Jeg var livredd! Selv om hesten jeg satt på skrittet rolig og fint, satt jeg og holdt pusten, mens hjertet hamret i brystet mitt!

I tiden etterpå har jeg gjerne ridd 3-4 ganger i året, og ganske snart våget jeg i allefall å trave igjen. Jeg fikk låne dølahoppa Polyana, populært kallt POLLY, og hun er virkelig verdens snilleste hest. Rolig og tålmodig. Balansen min er jo ikke i nærheten så god som den var før, men Polly er vant til at jeg sjangler litt i salen, og av og til griper fast i manen for å holde meg oppå.
Med Polly startet jeg til og med mitt første dressurstevne i fjor, det var fantastisk morsomt, og kjempeskummelt!

Meg og Polly debuterte på dressurstevne i fjor.

For en uke siden lånte jeg Polly igjen, og ENDELIG kom dagen da jeg følte meg klar for å galoppere igjen. Angsten raste rundt i hele kroppen, og hjertet hamret i brystet, og så fattet jeg galopp, og klemte beina godt fast rundt Polly for å ikke ramle av. Og JEG KLARTE DET!!!
Det gikk kjempefint, og jeg var så glad at jeg nesten begynte å tute! Galopperte noen ganger til, og det var så utrolig herlig å kjenne at jeg endelig VÅGET!
Fineste, Snilleste Polly kjente nok at jeg var kjemperedd, og hun oppførte seg SÅÅÅÅ perfekt!
Så i beste fjortisstil kan jeg vel bare si; Hest er Best ♥

Fineste Polyana


 

Jeg er verdens dårligste blogger!

Ja, her var det lenge siden jeg hadde vært og oppdatert, og jeg tør ikke love at jeg skal ta meg sammen heller. Haha...
Sommeren er over, og høsten er kommet. Første halvdel av 2016 var ganske tøff, men nå føles det litt bedre etterhvert, og det går rette veien.
Alle som kjenner meg vet at jeg elsker høsten, og at tiden frem mot jul er den beste tiden i året for meg.

I dag skinner solen her i Haugesund, men de siste dagene har vi hatt skikkelig høstvær, og selv om jeg ikke var i form så måtte jeg dra kamera med meg ut. I skikkelig ruskevær klarer jeg bare ikke holde meg inne, jeg bare MÅ ut! Så da tok jeg turen ned til Haraldstøtta og tok bilder der. Egentlig ville jeg gå ut på Kvalen Fyr for å ta bilder, men siden jeg fikk meg en støkk der under sist storm, så våget jeg ikke.
Det er mye roligere nedenfor Haraldstøtta, så bildene ble ikke så bra som jeg håpet, men pyttsatt. Det var kjempeherlig å stå der og høre vinden brøle, og havet slå inn mot land.

Havet er alltid like fascinerende i ruskevær, men jeg har virkelig lært å være forsiktig.

Haraldstøtta

Havet ♥



Fine sauene brydde seg liiite om været. :)

 

Les mer i arkivet » Desember 2018 » November 2018 » August 2018
anjashverdag

anjashverdag

47, Haugesund

Singel og sprudlende dame som utrolig nok har passert 40, men som fortsatt er ung til sinns. Til tider veldig barnslig, impulsiv, og leken, andre ganger voksen og reflektert. Interesse for hest, hund, internett, shopping, jul, og fotografering. Blir VELDIG glad for kommentarer i bloggen! :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer